Min aller første kjæreste introduserte meg for gleden ved nudelsuppe. Vi dro til byen nå og da og kjøpte flere tredvepakninger av gangen, og favorittsmaken var peking duck (som seinere skifta navn til det å-så-fristende "artificial duck flavor" for så å gå over til bare duck flavor. En annen eks omtalte det seinere som donaldsmak).
Jeg kjøpte det igjen nylig, og det gjorde vondt i munnen en drøy time etter konsumering. Antakeligvis grunna msg, ikke chili. De sier at nostalgi skal være smertefullt og godt på samme tid. Vel, disse nudlene kvalifiserte. Det VAR godt også.
Men jeg hadde altså to pakker til. En av dem har nettopp blitt forvandlet til nattmat, ved hjelp av en halv rivi gulrot, soyagraps (som har blitt noe jeg alltid har i huset, jeg får si mer om det seinere), to spiseskjeer tysk hvitvin (!!!) og en del sesamfrø.
Det var godt. Men det gjør fortsatt vondt i munnen, og det er fortsatt ikke chilien.
Sunt er det heller ikke. Men jeg tror ikke det gjelds. Dersom frokost er det viktigste måltidet om dagen, og nattmat nesten aldri skjer, teller vel nattmaten minst på alle måter?
1 comment:
Sånn er det med karameller også. De er så søte at det egentlig svir. Men så er det litt godt også.
Det er mye skumlere med sein kveldsmat enn med nattmat. For begynner man med sein kveldsmat, så kan det bli en hyppigere vane. Nattmat skjer jo bare når man våkner eller er oppe om natta av andre grunner. Men rett før man legger seg, dit kommer man jo hver dag.
Min nattmat er kakao av soyamelk og med kunstig, sikkert-fali´-sukker. Men man sovner.
Post a Comment