Cookies, nå også på vegansk

"Du, jeg kan ikke lage kjeks, kan du?" spurte jeg vesla mi. Det kunne hun ikke, og var enig i at det hadde det vært kult å kunne, og foreslo sjokoladekjeks. Så sjokoladekjeks blei det.

I motsetning til My har jeg aldri laga cookies før. Den allerede ganske forandra oppskriften til My gikk ut vinduet allerede på oppmålinga av andre ingrediens da min fem år gamle medbaker blanda sukkeret i mjølet før jeg rakk å si neeiiiiikkedeeerda.

Men bra blei det likevel. Kunsten var tydeligvis å lage en deig som var tjukk nok til at kjeksene begynte å flyte ut først når steikinga var i ferd med å begynne.

Det viste seg at kjeks var lett veganiserbare. Gode nyheter for alle som er laktoseintolerante eller av andre grunner ikke vil putte mjølk i maten. Jeg droppa egg, bytta smør ut med solsikkeolje og mjølk med soyamjølk. Også hadde jeg i litt kakaopulver så det skulle bli sjokoladekjeks.

Reaksjonene spente fra "nom nom, kjeks er alltid godt" til lovsanger og stønning. Og jeg har sagt til vesla mi at klart vi kan prøve å lage jordbærkjeks en dag.

Varmt å drikke

Det er kaldt. Jeg bor i et kaldt hus. For tida drikker jeg derfor mye i kategorien varmt og søtt. Tre favoritter for tida er:

- Kaffe. Espresso fra kanne (takk, mamma!) med soyamjølk og noen gangen hjemmelaga kaffesirup med kanel.

- Rooibus. Med ditto mjølk, kakaopulver og chili.

- Grønn te. En variant med mandarin og appelsin som jeg lager med en spiseskje solbærsirup i.

Eplemos med kanel og chili

Det er høsten, og epler er billig eller gratis. Jeg har fått epler fra mange steder i det siste, og en av de beste tinga å gjøre med epler er å lage eplemos.

Det å koke eplemos går fort. Det å skrelle og skjære opp eplene tar derimot veldig mye tid. Mer eller mindre seriøse forslag til hvordan dette kan løses har kommet den siste uka. Vi kunne jo...


- invitere til eplekuttefest.

- benytte oss av barnearbeid. Regn med litt svinn.

- ta med epler, skjærebrett og kniv på møter i ymse organisasjoner (det er jo på grunn av disse møtene at vi aldri har tid).

- ta det over en religiøs diskusjon, gjerne en om eplets symbolikk.


På mystisk vis blei eplene i går til en stor bolle med biter. Og i dag morges våkna jeg tidlig og kokte eplemos.

Oppskrifta på eplemos er som følger: Kok epler. Smak til. Alle variasjoner har med smak å gjøre. Eller kreativitet. Dersom du aldri har eksperimentert på kjøkkenet før er eplemos et bra sted å begynne.

Jeg bruker ikke sukker. Kokinga får fram det søte i eplene så fint at jeg ikke synes det trengs. Men andre synes sukker absolutt er et must. Jeg liker kanel. Jeg må alltid bruke mer kanel enn jeg tror jeg må, og som regel i flere omganger. Og i dag brukte jeg litt chili også. Det blei bra.

Det beste med å lage eplemos om morran er at den er varm på frokostrundstykket. Og at en kan lasse på. Cogito Ergo Nom.

Når barn skaper mat

Jeg hadde en skolekjøkkenlærer som var fast bestemt på at hun ikke ville lære bort å lage mat. Det hun ville lære bort var at det var gøy å lage mat. Det gjorde ironisk nok at jeg i tillegg til å lære at mat var gøy lærte mer om å lage mat på skolen enn noen andre jeg kjenner, så klart med unntak av dem som har hatt samme lærer. Det har jeg hatt glede av siden*.

Og jeg har oppdaga at det er noe jeg har gitt videre til vesla mi også. Kunsten å besvare spørsmål som "hva skjer om jeg har i..." eller "tror du det går an å..." med "jeg veit ikke, prøv da vel!", enten det er hun, noen andre eller meg sjøl som spør.

Resultatene fra femåringens hånd inkluderer:

- grov pasta med mais, ost og peanøtter. Hun var begeistra og suksessen er gjentatt et par ganger.

- pølser med ketchup og peanøttsmør. Her feiga jeg fullstendig ut og våga ikke en gang smake, men hovedpersonen var fornøyd.

- maiskolber med smør, pepper, salt og... kanel. Det smakte faktisk godt, bare jeg hadde kommet over skepsisen.

- havregrøt der hun bestemte ingrediensene - bringebær, skogsbær, ananas og biola. Ja, også havregryn, da. Jeg smakte bare før biolaen, men det var bra. Vår nye sambo (av menneskeslag, vi har også flytta sammen med katter, marsvin og enda et par chinchillaer) var også fornøyd. Og den vesle kokken sjøl har tydeligvis lært et eller annet sted at det å oppfinne havregrøt er noe en bare gjør.

Det er ikke det at disse matrettene i seg sjøl er så fantastiske som må deles med verden. Det er det at en tidlig kan lære seg å si nei takk til mattabuene om hva som passer til hva og ja takk til å finne ut hva som pirrer ens egen fantasi og ens egne smaksløker. Sjøl i pastaalderen kan verden være litt større enn bare pasta.


*Det er det mange andre som har hatt også. Hun har nemlig skrivi ei bok, Grønn Gourmet, som jeg veit mange omtaler som "boka som lærte meg å lage mat".

I forsvar for dypfryseren

I sin nye bok, In defense of food, skriver Michael Pollan at spiselige mat-liknende substanser erstatter mat i større og større grad i den vestlige verden, og særlig USA. Det kan han ha rett i. Med spiselige mat-liknende substanser mener han frossenmat, micromat og funksjonell mat som for eksempel vitaminberika frokostblandinger.

Men ærlig talt: Han mista meg på "frossen". Om en ikke en gang sjøl skal kunne lage store mengder sunn mat og fryse noe til en sliten dag uten at det bryter med reglene hans, da er de reglene ikke realistiske for de fleste av oss. Det er sikkert fint for de ytterst priviligerte, men å generalisere så mye at alt som er frossent er fy må da snarere tjene til å skremme folk enn å inspirere til et bedre kosthold.

Han mener at nutrisjonismen, altså det å se ernæring som bare en jakt på de separate næringsstoffene, har gjort folk enda mindre sunne enn før. Det tror jeg så gjerne. Og i følge en kronikk i klassekampen forrige uke (som jeg gjerne skulle referert til på ordentlig vis, men jeg har visst brent den, det er kaldt og høst) er nutrisjonisme noe ernæringseksperter som gruppe gjør seg skyldig i. Faktisk mener jeg å huske at det sto at det var dem som gjorde folk sjuke. Jeg tar akkurat det med en klype salt, siden det også sto noe sånt som at alle ernæringseksperter var tilhengere av funksjonell mat, og siden jeg har sett mange eksempler på det motsatte, altså at folk med peil på ernæring sier at ordentlig mat bør være der en får det meste en trenger fra.

Jeg er enig i det som ser ut til å være hovedbudskapet: Eat food. Not too much. Mostly plants. Det er vanskelig å være uenig. Jeg synes det er lurt å lage mat fra scratch når en kan, vite hva en spiser, og spise nær kilden. Jeg bare ser ikke vitsen med å kaste fryseren ut med microbølgeovnen.

Kjøkkenheltøyeblikk

Jeg har ei datter på fem. Hun er glad i frukt, men har liten sans for grønnsaker. Hun er rett og slett i pastaperioden - hun skulle ønske all mat var lagd av hvitt mjøl og sukker. Hun får ofte være med å bestemme hva det skal være til middag, med rammer som "også må vi ha to forskjellige grønnsaker og minst en ting som en får muskler av", men det er så lite grønnsaker hun liker at jeg likevel synes hun får i seg alt for lite grønnsaker. Spinat er særlig lite ønska på middagsbordet - "Mormor, veit du hva? Barna mine skal ALDRI spise spinat."

Og i dag gjorde hun at jeg følte meg som en ordentlig kjøkkenhelt da jeg hadde laga meg en grønn smoothie med masse spinat og hun hadde fått smake. Hun ba om et glass til seg sjøl, drakk fornøyd opp og kikka så bedende opp på meg og sa: Mamma, lag en til med akkurat det samme i?

Og det gjorde jeg.

Grønn smoothie

Den er knallgrønn, den er vakker, og den er god. Det tok meg litt tid å finne en grønn smoothie som virkelig smakte godt, men nå sitter den, og jeg er godt og grundig hekta.

Ulempen er at fersk spinat er sesongvare, men det kan jeg leve med. Den finnes i hvert fall akkurat her og nå. Og om våren kan en bruke sjølplukka brennestle. Da blir prisen halvert også.


Jeg bruker:

- en halv vanlig pose fersk spinat (det vil si rundt 125 gram). Det høres mye ut. Det ser mye ut også, men stol på meg, det funker.
- en kvart squash
- to desiliter ananasjuice
- to spiseskjeer sitronsaft
- en spiseskje linfrø.

Først har jeg i spinaten og juicen. Om det ikke er plass til all spinaten, bare begynn å mixe, snart blir det plass til resten. Det hender jeg må ha i litt vann også. Når spinaten er knust, har jeg i resten, og blender til det ser jevnt ut.

Pris: 16 kroner, om en handler alt i dagligvarebutikk.
Kalorier: 214
Fiber: 7,3 gram (1/3 av dagsbehovet for kvinner og 1/4 av dagsbehovet for menn)

Til tross for masse magnesium, omega 3, a-vitamin, jern, folat og mye annet lurt kroppen trenger, havner denne i kategorien halvsunn. Det er mye fruktsukker i ananasjuicen, så den funker kanskje ikke for folk som slanker seg eller ikke skal ha fruktsukker. For meg, derimot, funker den supert.