En lang historie og en liten oppskrift

Jeg er blakk om dagen. Et dårlig utgangspunkt for kreativitet på kjøkkenet, kunne man lures til å tro, særlig ettersom undertegnende det siste året har hatt et matbudsjett som har vunnet henne bekymrede blikk fra enkelte kollegaer og venner. Dette primært fordi jeg har spist to av tre måltider ute, men også (og mer relevant) fordi jeg ikke går av veien for å svi av en dagslønn i matvarebutikken.

Denne posten skal på ingen måte handle om finkulturelle gastronomiske eskapader, men om hva som kan skje på et kjøkken når en studine som nettopp har drukket opp en (forholdsvis raus) månedslønn lager frokost til en kamerat, med det for øyet å tilrane seg en del av maten hans.

Klokka var vel rundt ti, og jeg hadde allerede vært våken en stund. Utover krydder og buljong, samt noen stadig dvassere gulrøtter, løk, hvitløk og en gammel paprika, hadde jeg bare to ting å rutte med i frokostøyemed: parmesan og grove tortillalefser (sier jeg strengt talt lefselefser nå? Tortilla betyr vel av og til omelett også? Her etterlyser jeg litt opplysninger fra spanskkyndige venner og lesere).

Kanskje noe å bli feit av, men neppe mett.

Tante Mys frokostsvakhet er så vidt jeg har forstått havregryn. Min er egg. Dårlig samvittighet til side er det ingenting som tilfredsstiller frokostmagen min på samme måte. I kjøleskapet står en pakke egg. Slemmen egg. Prior. Jeg kan med andre ord umiddelbart utelukke muligheten for at disse eggene var kjøpt inn av meg, eller noen jeg har semi-felles økonomi med. Hadde så vært tilfellet kunne jeg tatt et par under tvil, mens jeg tenkte på et utall kartonger jeg har sponset husholdet med ved fellesfrokoster. Men ikke i dag, tydeligvis. Hvem er eieren av disse mystiske eggene?

Min splitter nye romkamerat, kanskje, som til min store lettelse står opp akkurat mens jeg står med hodet bak kjøleskapsdøra i syndige tanker? Ja. Han kan svare bekreftende på at han er eieren av de fire eggene fra skurken verperier a/s. Bekreftende, men likefullt skeptisk med tanke på den nattkjolekledde spørsmålsstillerens hensikter med dette forhøret.

Redd som jeg er for å virke grådig og frekk overfor dette ferske bekjentskapet, erkjennerjeg for meg selv at jeg må bruke all min list for å få det til å virke som en god idé å forære meg minst ett av disse eggene. Mens jeg hviler hodet på komfyren i sult og fortvilelse, setter Lars (vi kaller ham det) seg rolig ned for å lese avisa, uvitende om at en plan er i ferd med å klekkes.

KB: Du, Lars?
L: Ja
KB: Hva om vi tar noen egg, også rører vi dem sammen med litt ost, og litt grønnsaker også putter vi dem i tortillalefser?
L: (skeptisk). Jaa... det går kanskje an?
KB: Ja, det tror jeg funker. Har hørt noe om at det er ganske vanlig frokost i... for eksempel mexico.
L: (tydelig berørt av dette treffende poenget). Jo, det kan sikkert bli godt.
KB: Fint. Da setter jeg på ovnen.

Og som sagt så gjort.

Innholdet i kjøleskapet har jeg allerede beskrevet. I eggerøra havnet:

2 Egg
En liten løk.
Tre fedd hvitløk
Ca. 1/6 paprika (det som var igjen nå jeg hadde skåret av det ekle).
En raus neve norvegia
En litt mindre raus neve parmesan
Salt
Pepper
Chilli

Jeg begynte, som jeg ofte gjør, med løken og hvitløken som jeg surra i olje til den ble blank og fin og halvmyk. Så fulgte de få paprikabitene jeg hadde klart å redde, og salt og pepper. Mens jeg rørte inn eggene med gaffel hadde jeg akkuart tid til å tenke over om jeg hadde lyst til å putte på noen flere krydder. Jeg har spist meg lei på ganske mange urter i det siste og syntes dessuten ikke det passet seg denne dagen, og tenkte som så at kanskje salt og pepper fikk greie seg for denne gang. En typisk, litt reaksjonær, tanke, fra en sliten og bortskjemt gane. Omsider bestemte jeg meg likevel for at en eller annen mexicanisme måtte det gå an å få sneket inn uten at det ble eggerøre med old-el-paso-smak. Så jeg grep chilliglasset og rista det litt over gryta.

Så fulgte osten. Jeg ble først litt redd for at jeg ikke hadde latt eggerøra stivne nok før jeg slapp til osten, men det gikk seg til. Men her tror jeg det er viktig å røre iherdig, siden både ost og egg er kjelebunners naturlige fiender. Hvor stiv man liker eggerøra er jo som kjent også en smakssak, og om det er mulig å få den ordentlig norsk hvis man slipper i osten så tidlig kommer jeg ikke til å bidra med noe svar på. Du får forske litt. Min ble en slags krem. Ikke så rart, kanskje, siden den bestod at omtrent 40 prosent smeltet ost.

Til slutt smurte vi altså herligheten utover to grove tortillalefser. Det er denne rettens sunne alibi, tenker jeg, uten at jeg oppfordrer noen til å spise dette som noe annet enn "en del av en balansert kost", som det heter på potetgulloser. Godt var det, i alle fall.