Pepperkakene det nesten ikke blir oppvask av. Pepperkakene som kan spises varme, før de blir til harde, triste ting som krever masse nonstop for å skli ned i januar en gang. Pepperkakene det noen ganger lukta da jeg kom hjem fra skolen i desember. Det er moro å kjevle, stikke ut figurer og alt det der, men i hjertet og på tunga er det likevel dette som er de skikkelige pepperkakene, i hvert fall for meg.
Jeg skulle aller helst hatt mammas hjemmelagde kakedeig, så klart (har hun oppskrifta på lur til oss også?) men i et knipetak holder det med kjøpedeig. Det fine med pepperkakedeig er uansett at den varer lenge, så det går an å lage noen få akkurat når en har lyst på dem, og steike resten seinere.
Det er som med andre kjeks: Du kan rulle deigen til en pølse og skjære opp i skiver eller du kan klatte den utover med en skje. Steik den på for eksempel 175 grader i omtrent tolv minutter, litt ettersom hvor myke du liker dem og hvor store du har laget dem. Og vips, pepperkaker.
