De nye gaffeltrøkk-kakene

Jeg var lita, og fikk trykke på serinakakene med gaffel så de blei passe flate, og fikk fine striper. Pappa kalte dem gaffeltrøkk-kaker. Jeg var voksen før jeg skjønte at de ikke het det på ordentlig.

Det er fint med tradisjoner, men sju slag har aldri skjedd her i heimen. Jeg er alt for glad i kaker (og, i ærlighetens navn, skryt) til å bake de tradisjonelle kakene når jeg har bedre ting på lager, så når jeg orker å lage et eller to slag er det ikke serinakaker som får prioriteten.

Men formatet er en ting og smaken en annen, så denne gangen blei det kaffekjeks som i morra skal få sjokolade på (herfra).

Jeg trøkker med gaffel og tenker på Pappa. Kanskje det blir en ny tradisjon, kanskje ikke, men akkurat nå føltes det veldig riktig.

De enkleste pepperkakene

Pepperkakene det nesten ikke blir oppvask av. Pepperkakene som kan spises varme, før de blir til harde, triste ting som krever masse nonstop for å skli ned i januar en gang. Pepperkakene det noen ganger lukta da jeg kom hjem fra skolen i desember. Det er moro å kjevle, stikke ut figurer og alt det der, men i hjertet og på tunga er det likevel dette som er de skikkelige pepperkakene, i hvert fall for meg.

Jeg skulle aller helst hatt mammas hjemmelagde kakedeig, så klart (har hun oppskrifta på lur til oss også?) men i et knipetak holder det med kjøpedeig. Det fine med pepperkakedeig er uansett at den varer lenge, så det går an å lage noen få akkurat når en har lyst på dem, og steike resten seinere.

Det er som med andre kjeks: Du kan rulle deigen til en pølse og skjære opp i skiver eller du kan klatte den utover med en skje. Steik den på for eksempel 175 grader i omtrent tolv minutter, litt ettersom hvor myke du liker dem og hvor store du har laget dem. Og vips, pepperkaker.

Fruktsalat, dag 6 - dekadent

I dag var en uinspirert dag, med det resultatet at jeg tenkte over hva som passer sammen. Jeg brukte sånn omtrent:

1/3 banan
1 pære
16 kirsebær (tint fra frosne)
Litt yoghurt naturell
1 ss kakaopulver
hakka mandler

Det var mange tunge smaker på en gang, med en kontrast mellom det søte (banan, pære), halvbitre (kakaoen, mildna av yoghurten) og sure (kirsebæra). Resultatet er antakeligvis bedre egna som en dessert for slankere enn som en frokost for kjøkkenhelter, men godt var det definitivt, bare litt dekadent til frokost å være.

Og noen ord om pærene... de er fantastiske, det var de som inspirerte meg til fruktsalatprosjektet. Hvis du bor i Drammen og leser dette mens bloggposten fortsatt er fersk anbefaler jeg en tur innom Elite for å skaffe noen sånne. Elite ligger i krysset mellom Tollbugata og Rektor Olsens gate. Hvis du ikke er veggis anbefales også fruktkaramellene med bjørnebærsmak. Nom.

Fruktsalat, dag 5 - vaniljegrønn i wrap

Dagens fruktsalat blei kiwi og pære i vaniljeyoghurt (som blei til da jeg blanda vaniljeekstrakt og rein soyayoghurt). Jeg kasta oppi en snau spiseskje linfrø og en knust skalk ananas som jeg ville bruke opp og blanda alt sammen. Jeg brukte ganske mye yoghurt, tre toppa spiseskjeer, men det var fortsatt definitivt frukten som var hovedingrediens.

Helt til jeg fant på at jeg skulle hive hele greia i en tortillalefse vi hadde igjen fra middagen i går og lage wrap. Da var det plutselig tortillalefsa som var hovedingrediens, og sånne lefser er ikke direkte sunne.

Men det smakte bra. Vanilje og kiwi passer sammen, synes jeg, det visste jeg ikke fra før. Neste gang dropper jeg wrappinga og går rett på salaten. Den bar seg aleine også.

Dette er dag 5 i serien 7 dagers frokostfruktsalat.

Fruktsalat, dag 4 - lat sommersmak

Dagens fruktsalat er lat: Melonbiter, jordbær, pistasjenøtter og en pære, pent anretta.

Dagens kjøkkenhelt er også lat, og gad ikke veie og måle. Men godt blei det. Det smaker sommer tvers igjennom.

Pærene er forresten uvanlig gode. De er små, tykke og harde, ikke de der avlange jeg er vant med.

Dette er dag 4 i serien 7 dagers frokostfruktsalat.

Fruktsalat, dag 3 - en iskald salat i lag

Jeg har størstedelen av en ananas, og for en ananas! Jeg skar den opp i går kveld og smakte nok på den til å redusere forrådet til omtrent en halv ananas, så jeg veit akkurat hvor god den er.

Ulempen er at jeg ikke har særlig mye annet. Nei, jeg har fortsatt ikke fått handla. Jeg finner siste rest av yoghurten, noen frosne blåbær og noen gresskarfrø. Det føles for lite. Hvordan få en fruktsalat med så få ingredienser til å være fristende, og ikke minst til å være fruktsalat? Det hjelper at hovedingrediensen er fantastisk, men hva annet går det an å gjøre?

Jeg har et digert vinglass. Et sånt med plass til tre-fire desiliter vin, altså ganske ubrukelig til å drikke vin av og ganske fin til å anrette desserter i - og frokoster.

Jeg legger alt lagvis - yoghurten, en snau spiseskje av den, i bånn, så blåbæra, så et lag ananas, frøa, litt sitronsaft, og en liten topp med ananas. Det er pent, men likevel litt stusslig. Jeg strør litt kakaopulver over. Pent. Med litt flaks smaker det like bra som det ser ut.

Det gjør det, mest takket være ananasen, men de frosne blåbæra gjør sitt til å kjøle det hele ned noen grader, og frøa mer knasende og gir ananasen Helt Riktig Temperatur. Herlig.

Men I dag MÅ jeg handle.


Dette er dag 3 i serien 7 dagers frokostfruktsalat.

Fruktsalat, dag 2 - varm kanel

Jeg har ikke noe godt utgangspunkt. Jeg har nøyaktig de samme ingrediensene som i går, og er i et elendig humør. Frokost høres ut som noe en eller annen har funnet på for å plage mennesker, og de stygge orda sitter løst.

Jeg har ikke lyst til å teste ut proteinplanen. Det eneste jeg egentlig har lyst på til frokost er en varm havregrøt stinn av kanel og eple, men havregrøt er ikke fruktsalat. Men hva er egentlig forskjellen? Havre?

Jeg skjærer opp to epler og sju-åtte valnøtter og blander det med noen spiseskjeer soyayoghurt og en halv teskje kanel - og hiver hele stasen i mikroen et minutt. Fruktsalatens ytterste grense er nådd, og jeg liker den. Dagen er mange hakk bedre nå.


Dette er dag 2 i serien 7 dagers frokostfruktsalat.

Fruktsalat, dag 1 - en alminnelig, rosa salat

Jeg hadde egentlig tenkt å starte hele prosjektet med en handletur til favorittstedet for fruktinnkjøp, men det lot seg ikke gjøre, så dag 1 har bestått i å raide kjøleskapet for småplukk. Jeg fant:

En nektarin
Et eple
Bjørnebær, frosne, åtte bær
Ei tjukk skive ananas
Solsikkekjerner, en ss
Yoghurt naturell (soya), en ss

Tilberedinga er enkel: Jeg skar opp frukten i så store biter som jeg foretrekker, varma bæra og blanda alt sammen. Det tok snaue ti minutter, det ville nok gått på fem om jeg ikke var så opptatt av å måle, veie og skrive ned.

Resultatet var bra til tross for en litt forstyrrende rosafarge fra bjørnebæra (hvorfor lager jeg så ofte rosa frokost, tro?). Jeg var redd den skulle være kjedelig, men det var den ikke. Det blei litt lite mat til å være en frokost, salatbollen var stor nok, men vi snakker likevel om under 250 kalorier. For noen er det kanskje et pluss, men jeg trenger mer mat enn det til frokost. Hvis jeg skal gjenta denne skal jeg ganske enkelt lage litt mer.

Solsikkekjernene sørga for litt fett, men den kunne trengt litt mer proteiner. Hvordan kan en egentlig få proteiener i fruktsalat? Jeg har en teori, og jeg planlegger å teste den ut i morra.


Dette er dag 1 i serien 7 dagers frokostfruktsalat.

Prosjekt: 7 dagers frokostfruktsalat

Blenderen min er ødelagt. Det er varmt og det ser ut til at det kommer til å fortsette sånn en stund. Jeg har gjenoppdaga et par lokale butikker her i byen med veldig godt fruktutvalg og ditto priser. Det er lenge sida jeg har blogga her, og enda lenger sida jeg hadde et ordentlig prosjekt. Alt dette dytter meg i retning av et nytt prosjekt: Ei uke med fruktsalat til frokost.

Reglene er som følger:

- Fruktsalat er en salat med frukt som hovedingrediens.
- Ingredienser kan gå igjen, men ikke to fruktsalater skal være like.
- Ingen ingrediens får være med i mer enn fem fruktsalater.
- Ingen sukkerbomber. Da snakker vi plutselig dessert, ikke frokost.
- Det skal blogges.

Jeg begynner i morra, og jeg gleder meg.

Cookies, nå også på vegansk

"Du, jeg kan ikke lage kjeks, kan du?" spurte jeg vesla mi. Det kunne hun ikke, og var enig i at det hadde det vært kult å kunne, og foreslo sjokoladekjeks. Så sjokoladekjeks blei det.

I motsetning til My har jeg aldri laga cookies før. Den allerede ganske forandra oppskriften til My gikk ut vinduet allerede på oppmålinga av andre ingrediens da min fem år gamle medbaker blanda sukkeret i mjølet før jeg rakk å si neeiiiiikkedeeerda.

Men bra blei det likevel. Kunsten var tydeligvis å lage en deig som var tjukk nok til at kjeksene begynte å flyte ut først når steikinga var i ferd med å begynne.

Det viste seg at kjeks var lett veganiserbare. Gode nyheter for alle som er laktoseintolerante eller av andre grunner ikke vil putte mjølk i maten. Jeg droppa egg, bytta smør ut med solsikkeolje og mjølk med soyamjølk. Også hadde jeg i litt kakaopulver så det skulle bli sjokoladekjeks.

Reaksjonene spente fra "nom nom, kjeks er alltid godt" til lovsanger og stønning. Og jeg har sagt til vesla mi at klart vi kan prøve å lage jordbærkjeks en dag.

Varmt å drikke

Det er kaldt. Jeg bor i et kaldt hus. For tida drikker jeg derfor mye i kategorien varmt og søtt. Tre favoritter for tida er:

- Kaffe. Espresso fra kanne (takk, mamma!) med soyamjølk og noen gangen hjemmelaga kaffesirup med kanel.

- Rooibus. Med ditto mjølk, kakaopulver og chili.

- Grønn te. En variant med mandarin og appelsin som jeg lager med en spiseskje solbærsirup i.

Eplemos med kanel og chili

Det er høsten, og epler er billig eller gratis. Jeg har fått epler fra mange steder i det siste, og en av de beste tinga å gjøre med epler er å lage eplemos.

Det å koke eplemos går fort. Det å skrelle og skjære opp eplene tar derimot veldig mye tid. Mer eller mindre seriøse forslag til hvordan dette kan løses har kommet den siste uka. Vi kunne jo...


- invitere til eplekuttefest.

- benytte oss av barnearbeid. Regn med litt svinn.

- ta med epler, skjærebrett og kniv på møter i ymse organisasjoner (det er jo på grunn av disse møtene at vi aldri har tid).

- ta det over en religiøs diskusjon, gjerne en om eplets symbolikk.


På mystisk vis blei eplene i går til en stor bolle med biter. Og i dag morges våkna jeg tidlig og kokte eplemos.

Oppskrifta på eplemos er som følger: Kok epler. Smak til. Alle variasjoner har med smak å gjøre. Eller kreativitet. Dersom du aldri har eksperimentert på kjøkkenet før er eplemos et bra sted å begynne.

Jeg bruker ikke sukker. Kokinga får fram det søte i eplene så fint at jeg ikke synes det trengs. Men andre synes sukker absolutt er et must. Jeg liker kanel. Jeg må alltid bruke mer kanel enn jeg tror jeg må, og som regel i flere omganger. Og i dag brukte jeg litt chili også. Det blei bra.

Det beste med å lage eplemos om morran er at den er varm på frokostrundstykket. Og at en kan lasse på. Cogito Ergo Nom.

Når barn skaper mat

Jeg hadde en skolekjøkkenlærer som var fast bestemt på at hun ikke ville lære bort å lage mat. Det hun ville lære bort var at det var gøy å lage mat. Det gjorde ironisk nok at jeg i tillegg til å lære at mat var gøy lærte mer om å lage mat på skolen enn noen andre jeg kjenner, så klart med unntak av dem som har hatt samme lærer. Det har jeg hatt glede av siden*.

Og jeg har oppdaga at det er noe jeg har gitt videre til vesla mi også. Kunsten å besvare spørsmål som "hva skjer om jeg har i..." eller "tror du det går an å..." med "jeg veit ikke, prøv da vel!", enten det er hun, noen andre eller meg sjøl som spør.

Resultatene fra femåringens hånd inkluderer:

- grov pasta med mais, ost og peanøtter. Hun var begeistra og suksessen er gjentatt et par ganger.

- pølser med ketchup og peanøttsmør. Her feiga jeg fullstendig ut og våga ikke en gang smake, men hovedpersonen var fornøyd.

- maiskolber med smør, pepper, salt og... kanel. Det smakte faktisk godt, bare jeg hadde kommet over skepsisen.

- havregrøt der hun bestemte ingrediensene - bringebær, skogsbær, ananas og biola. Ja, også havregryn, da. Jeg smakte bare før biolaen, men det var bra. Vår nye sambo (av menneskeslag, vi har også flytta sammen med katter, marsvin og enda et par chinchillaer) var også fornøyd. Og den vesle kokken sjøl har tydeligvis lært et eller annet sted at det å oppfinne havregrøt er noe en bare gjør.

Det er ikke det at disse matrettene i seg sjøl er så fantastiske som må deles med verden. Det er det at en tidlig kan lære seg å si nei takk til mattabuene om hva som passer til hva og ja takk til å finne ut hva som pirrer ens egen fantasi og ens egne smaksløker. Sjøl i pastaalderen kan verden være litt større enn bare pasta.


*Det er det mange andre som har hatt også. Hun har nemlig skrivi ei bok, Grønn Gourmet, som jeg veit mange omtaler som "boka som lærte meg å lage mat".

I forsvar for dypfryseren

I sin nye bok, In defense of food, skriver Michael Pollan at spiselige mat-liknende substanser erstatter mat i større og større grad i den vestlige verden, og særlig USA. Det kan han ha rett i. Med spiselige mat-liknende substanser mener han frossenmat, micromat og funksjonell mat som for eksempel vitaminberika frokostblandinger.

Men ærlig talt: Han mista meg på "frossen". Om en ikke en gang sjøl skal kunne lage store mengder sunn mat og fryse noe til en sliten dag uten at det bryter med reglene hans, da er de reglene ikke realistiske for de fleste av oss. Det er sikkert fint for de ytterst priviligerte, men å generalisere så mye at alt som er frossent er fy må da snarere tjene til å skremme folk enn å inspirere til et bedre kosthold.

Han mener at nutrisjonismen, altså det å se ernæring som bare en jakt på de separate næringsstoffene, har gjort folk enda mindre sunne enn før. Det tror jeg så gjerne. Og i følge en kronikk i klassekampen forrige uke (som jeg gjerne skulle referert til på ordentlig vis, men jeg har visst brent den, det er kaldt og høst) er nutrisjonisme noe ernæringseksperter som gruppe gjør seg skyldig i. Faktisk mener jeg å huske at det sto at det var dem som gjorde folk sjuke. Jeg tar akkurat det med en klype salt, siden det også sto noe sånt som at alle ernæringseksperter var tilhengere av funksjonell mat, og siden jeg har sett mange eksempler på det motsatte, altså at folk med peil på ernæring sier at ordentlig mat bør være der en får det meste en trenger fra.

Jeg er enig i det som ser ut til å være hovedbudskapet: Eat food. Not too much. Mostly plants. Det er vanskelig å være uenig. Jeg synes det er lurt å lage mat fra scratch når en kan, vite hva en spiser, og spise nær kilden. Jeg bare ser ikke vitsen med å kaste fryseren ut med microbølgeovnen.

Kjøkkenheltøyeblikk

Jeg har ei datter på fem. Hun er glad i frukt, men har liten sans for grønnsaker. Hun er rett og slett i pastaperioden - hun skulle ønske all mat var lagd av hvitt mjøl og sukker. Hun får ofte være med å bestemme hva det skal være til middag, med rammer som "også må vi ha to forskjellige grønnsaker og minst en ting som en får muskler av", men det er så lite grønnsaker hun liker at jeg likevel synes hun får i seg alt for lite grønnsaker. Spinat er særlig lite ønska på middagsbordet - "Mormor, veit du hva? Barna mine skal ALDRI spise spinat."

Og i dag gjorde hun at jeg følte meg som en ordentlig kjøkkenhelt da jeg hadde laga meg en grønn smoothie med masse spinat og hun hadde fått smake. Hun ba om et glass til seg sjøl, drakk fornøyd opp og kikka så bedende opp på meg og sa: Mamma, lag en til med akkurat det samme i?

Og det gjorde jeg.

Grønn smoothie

Den er knallgrønn, den er vakker, og den er god. Det tok meg litt tid å finne en grønn smoothie som virkelig smakte godt, men nå sitter den, og jeg er godt og grundig hekta.

Ulempen er at fersk spinat er sesongvare, men det kan jeg leve med. Den finnes i hvert fall akkurat her og nå. Og om våren kan en bruke sjølplukka brennestle. Da blir prisen halvert også.


Jeg bruker:

- en halv vanlig pose fersk spinat (det vil si rundt 125 gram). Det høres mye ut. Det ser mye ut også, men stol på meg, det funker.
- en kvart squash
- to desiliter ananasjuice
- to spiseskjeer sitronsaft
- en spiseskje linfrø.

Først har jeg i spinaten og juicen. Om det ikke er plass til all spinaten, bare begynn å mixe, snart blir det plass til resten. Det hender jeg må ha i litt vann også. Når spinaten er knust, har jeg i resten, og blender til det ser jevnt ut.

Pris: 16 kroner, om en handler alt i dagligvarebutikk.
Kalorier: 214
Fiber: 7,3 gram (1/3 av dagsbehovet for kvinner og 1/4 av dagsbehovet for menn)

Til tross for masse magnesium, omega 3, a-vitamin, jern, folat og mye annet lurt kroppen trenger, havner denne i kategorien halvsunn. Det er mye fruktsukker i ananasjuicen, så den funker kanskje ikke for folk som slanker seg eller ikke skal ha fruktsukker. For meg, derimot, funker den supert.

Honey, this is not what it looks like - rødgrønn smoothie

I våres leste jeg litt om grønne smoothier, det vil si smoothier basert på grønnsaker i stedet for eller i tillegg til frukt. Det synes jeg hørtes litt ekstremt ut, men siden det var brennestlesesong bestemte jeg meg for å teste det ut. Det kosta meg tross alt ingenting mer enn litt vondt i henda fordi jeg ikke hadde vett på å ta med meg hansker. Hvem skulle tro at brennestle og bringebær skulle være en god kombinasjon? Mest fordi brennestla ikke smaktes noe særlig. Så begynte jeg å prøve med litt squash også. Men først og fremst var det de gode, gamle frukt- og bærglættingene med bare litt ekstra i. For var det EN helsetrend jeg trodde jeg aldri skulle hoppe på, så var det den med de helt grønne smoothiene. Hvorfor? Fordi de umulig kunne smake godt.

Men nå sitter jeg her. Med en helt grønn smoothie. Hvorfor? Smakte de godt likevel, kanskje? Nei, de gjorde ikke det. De smaker helt greit. Men hovedappellen er antakeligvis at jeg har tippa over og blitt sunnhetsfrik. Plutselig er det veldig lett å få i seg ikke bare fem om dagen, men sju og åtte.

Så jeg skal ikke oppfordre til å bli vill, gal og grønn. Ikke i dag. Men en mellomting skal jeg oppfordre til, siden jeg har oppdaga hvor lett det er å snike litt sunnhet ned i en helt vanlig smoothie. Denne er nybegynnervennlig, men nøy deg gjerne med en bitteliten smaksnøytral grønnsak om sjøl det her blir for voldsomt:

Rødgrønn smoothie

- Et eple, i biter, med skall
- 1/8 squash, med skall
- 1 dl appelsinjuice
- 1/8 agurk, med skall
- 1 ss soyayogurt (eller vanlig yogurt)
- litegranne god, gammeldags salat
- blåbær, jeg brukte ca 25 gram
- bringebær, jeg brukte ca 80 gram
- linfrø, 1 ss

Blend det lenge. Få ting er eklere enn biter i smoothie. Den skal være smooth, smud, glætt, glatt. Du trenger ikke stå og holde på blenderen som de gjør på TV, du kan rydde opp i stedet.

Dette blir to store glass. Jeg drikker begge sjøl.

nesten veganer

Jeg er ikke veganer, jeg bare spiser som en, har jeg begynt å si. Men hvordan i alle dager skjedde det?

Vel, det begynte med et forsøk. En gang i uka skulle jeg spise vegansk. Tanken bak var at jeg ikke liker å være avhengig av et kosthold basert på egg og mjølk, som jo understøtter en kjøttindustri jeg har boikotta i en del år. Jeg var likevel rimelig komfortabel med å indirekte støtte den økologiske kjøttindustrien, så det var ikke noe jeg hadde tenkt å gjøre noe heltidsprosjekt ut av. Det var litt for moro, litt for kunnskapen, litt fordi jeg elsker prosjekter, og altså litt for det med avhengigheten.

Jeg oppdaga ganske snart noe merkelig: En dag i uka hadde jeg langt mindre vondt i magen enn de andre dagene. Gjett hvilken. Så jeg tok et par uker helt uten mjølkeprodukter, og vips, er magesmertene redusert til godt under en gang i uka.

Jeg har ikke vært hos legen med det her enda, så jeg veit ikke om jeg er melkeintolerant, allergisk eller noe helt annet. Jeg skal finne ut av det, men det haster ikke. Løsningen er jo ganske grei: Jeg har kutta helt ut mjølk, og nesten ut ost.

10 dager med heftig havregrøt - dag 10

Revenge of the killer blåbær

Det er siste dagen i prosjektet, og nå må det da endelig gå i orden for de stakkars blåbæra. Litt salt, litt brunt sukker, blåbær, linfrø og vanilje er ingrediensene i tillegg til havregryn.

Det blir bra. Bra nok til at jeg kommer til å lage den igjen, men ikke så bra at jeg kommer til å prøve å lage den akkurat sånn neste gang jeg skal lage den. Litt antiklimatisk, men for all del godt.


Miljøvennlig frokost

Ok, vi er vel rimelig enige om at havregrøt kan være en over snittet sunn frokost, men er den også over snittet miljøvennlig? Det kommre så klart an på hvilke andre ingredienser enn havre du bruker, men i utgangspunktet har havregrøten en del punkter som taler for seg:

- Havre er ikke voldsomt langreist - den kommer stort sett fra Norge og Sverige.

- Havregrøt er plantebasert.

- Havregrøt har du oversikt over innholdet i.

Jeg sier ikke at alt annet en kan spise til frokost er forferdelig, altså. Bare at havregrøt er en god idé, også her.


Dette er dag 10 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.

10 dager med heftig havregrøt - dag 8

Dag 8 - vanilje

Vanilje og blåbær, bestemmer jeg meg for. Blåbæra fortjener helt klart oppreisning etter det forsmedelige nederlaget forleden dag.

Ulempen er bare at det ikke er noe blåbær igjen. Da har jeg allerede dryssa godt med vanilje i en kjele med vann. Pulver, altså, ikke essens. Men så finner jeg gresskarkjerner og tenker at det er sprøtt nok til at det burde funke. Og sultanarosiner, sånne store gule. Havregryn, for en gangs skyld de store. Salt og litegranne lønnesirup. Dette må da bli... godt, men kjedelig?

Jeg tok til min glede feil igjen. Det er helt sikkert ikke god kjøkkenetikette å lage lykkelige små lyder når en momser i seg sitt eget verk, og i tillegg noe som tar rundt fem minutter å lage. Men hvem bryr seg?


Frokostblandinger

Det finnes for all del sunne frokostblandinger. Til og med noen av dem de har i butikken er sunne. Men mest av alt er de fleste av dem noen sunne ingredienser med sukker. Sukker er godt, det. Jeg liker søte ting veldig, veldig godt. Men om en skal prøve å være halvveis bevisst hvor mye sukker en spiser, er det veldig lurt å SE sukkeret. Legge det til sjøl.

Og små barn? De jafser i seg havregrøt kokt uten salt og sukker med litt kokt eple og mjølk og er så strålende fornøyd, atte. Helt til de blir vent til de veldig søte alternativene, altså. Barn opplever alle smaker mer intenst enn voksne. Jeg tror ikke en skal være redd for å gi barn "kjedelig" mat så lenge de liker den sjøl. Og det gjør de gjerne, en stund i hvert fall.


Dette er dag 8 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.