De nye gaffeltrøkk-kakene

Jeg var lita, og fikk trykke på serinakakene med gaffel så de blei passe flate, og fikk fine striper. Pappa kalte dem gaffeltrøkk-kaker. Jeg var voksen før jeg skjønte at de ikke het det på ordentlig.

Det er fint med tradisjoner, men sju slag har aldri skjedd her i heimen. Jeg er alt for glad i kaker (og, i ærlighetens navn, skryt) til å bake de tradisjonelle kakene når jeg har bedre ting på lager, så når jeg orker å lage et eller to slag er det ikke serinakaker som får prioriteten.

Men formatet er en ting og smaken en annen, så denne gangen blei det kaffekjeks som i morra skal få sjokolade på (herfra).

Jeg trøkker med gaffel og tenker på Pappa. Kanskje det blir en ny tradisjon, kanskje ikke, men akkurat nå føltes det veldig riktig.

De enkleste pepperkakene

Pepperkakene det nesten ikke blir oppvask av. Pepperkakene som kan spises varme, før de blir til harde, triste ting som krever masse nonstop for å skli ned i januar en gang. Pepperkakene det noen ganger lukta da jeg kom hjem fra skolen i desember. Det er moro å kjevle, stikke ut figurer og alt det der, men i hjertet og på tunga er det likevel dette som er de skikkelige pepperkakene, i hvert fall for meg.

Jeg skulle aller helst hatt mammas hjemmelagde kakedeig, så klart (har hun oppskrifta på lur til oss også?) men i et knipetak holder det med kjøpedeig. Det fine med pepperkakedeig er uansett at den varer lenge, så det går an å lage noen få akkurat når en har lyst på dem, og steike resten seinere.

Det er som med andre kjeks: Du kan rulle deigen til en pølse og skjære opp i skiver eller du kan klatte den utover med en skje. Steik den på for eksempel 175 grader i omtrent tolv minutter, litt ettersom hvor myke du liker dem og hvor store du har laget dem. Og vips, pepperkaker.