Fruktsalat, dag 2 - varm kanel

Jeg har ikke noe godt utgangspunkt. Jeg har nøyaktig de samme ingrediensene som i går, og er i et elendig humør. Frokost høres ut som noe en eller annen har funnet på for å plage mennesker, og de stygge orda sitter løst.

Jeg har ikke lyst til å teste ut proteinplanen. Det eneste jeg egentlig har lyst på til frokost er en varm havregrøt stinn av kanel og eple, men havregrøt er ikke fruktsalat. Men hva er egentlig forskjellen? Havre?

Jeg skjærer opp to epler og sju-åtte valnøtter og blander det med noen spiseskjeer soyayoghurt og en halv teskje kanel - og hiver hele stasen i mikroen et minutt. Fruktsalatens ytterste grense er nådd, og jeg liker den. Dagen er mange hakk bedre nå.


Dette er dag 2 i serien 7 dagers frokostfruktsalat.

10 dager med heftig havregrøt - dag 2

Dag 2 - smaksløkenes sjokkoppvåkning

Det er en SÅNN dag. En dag da jeg ikke har lyst på frokost i det hele tatt og må tømme hele kaffekoppen før jeg i det hele tatt gidder å begynne. En ting er sikkert, er det noe jeg ikke gidder i dag så er det kjedelig havregrøt. Vel, så får jeg sørge for at den ikke blir kjedelig. Men hvordan kan jeg få plass til så mye smak som mulig? Jeg koker den på noe annet enn vann, så klart. Jeg har en fantastisk luksuriøs eplejuice. Årets, med fruktkjøtt og masse smak. Her skal det bli frokost!

Selve smaken blir kanskje ikke særlig nyskapende. Havregrøt med eple og kanel er standardfrokost i mange amerikanske hjem, dog alt for ofte med store mengder sukker. Jeg hiver oppi noen valnøtter også - jeg øver meg på å få fett fra mer varierte kilder. Og litegranne vann, for der blei den visst litt tjukk. Litt soyamjølk på toppen, og jeg er klar. Forhåpentligvis har jeg klart noe som var verdt å ofre fire minutter av livet mitt på, i hvert fall.

Det er overveldende. Smaken er intens, søt, og har mye mer eple i seg enn jeg trodde var mulig. Valnøttene gir den passe mye krønsj. Den er kokt mindre enn grøten i går, det gjør den, våger jeg si det, al dente. Jeg savner ikke salt. Jeg savner ikke sukker. Denne kommer til å bli en gjenganger i mitt frokostreportoir, det er det ingen tvil om.


Hvorfor akkurat havregrøt?

En liten/mellomstor porsjon havregrøt på rett under 200 kalorier, lagd på femti gram havregryn og vann, inneholder i følge matvaretabellen 5,7 gram protein, 5,3 gram kostfiber, 59 mg magnesium (21% av anbefalt daglig inntak), jern (over 12%)... når du legger til at de fleste klarer en langt større porsjon enn det (som er min standardstørrelse) til frokost, sier det seg sjøl at dette er en lur frokost. I tillegg er det godt for fordøyelsen og kan sammen med andre fullkornsprodukter senke risikoen for diabetes 2 og hjertesjukdommer. What's not to love?

Om du bruker mjølk, blir det så klart desto mer proteiner, og mer magnesium, kalsium, b-vitaminer og alle de andre lure tinga som finnes i mjølk. Det er utrolig mye spennende en kan gjøre med havregrøt, også ernæringsmessig. Nøtter av alle slag passer bra i havregrøt om du vil ha mer sunt fett. Bær og frukt kan gi ytterlige vitaminer, mineraler og fiber.

Men allerede nå innser jeg at hovedgrunnen til å spise havregrøt til frokost er at det er godt, varmt, og altså ikke det minste kjedelig.


Dette er dag 2 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.

Lat salat

Jeg kan begynne med følgende fakta om meg selv: Jeg er en lat kokk. Med mindre jeg har en plutselig åpenbaring eller hyggelig hjelp og selskap på kjøkkenet er det sjelden jeg er klar for å ta fatt på de helt store strabasene på kjøkkenet etter en lang dag på jobb. Men jeg liker mat som smaker mye og som metter på den gode måten. Den mettheten som varer i timesvis, og forteller deg at du har gitt kroppen din en masse nyttige ting, ikke bare fylt på med billig drivstoff. Kjæresten min derimot hadde pasta med smør og salt som livrett da jeg møtte ham, og selv om jeg har lært ham å like mange nye ting siden den gang må en del av ingrediensene i denne salaten kamufleres ganske godt om jeg skal få ham til å spise det, derfor ender det stort sett med at jeg sparer dem til han er på fotballtrening, eller av en eller annen grunn er ute av huset ved middagstider.

I dag lagde jeg salat på under ti minutter (man skal tross alt ikke slite seg i hjel på arbeidernes dag). Den bestod av følgende

Rød paprika (mine salater er alltid uten salatblader. Hovedbestanddelen er gjerne paprika, og den er stort sett rød fordi det er billigst, men jeg ser ingen grunn til at andre farger ikke skulle kunne fungere minst like bra)
Slangeagrurk
Grønne oliven (gjerne de store delt i to, fordi jeg synes det ser så fint ut, og dessuten putter de ikke de rare glassaktige paprikaene i dem. Jeg liker ikke sorte oliven, men om du gjør det er det jo bare å prøve)
Cashewnøtter ("You can never be too rich, too thin, or have too much cashew in your food" sier en kamerat av meg. Av og til bruker jeg pinjekjerner i stedet, og av og til valnøtter. Det viktige er å bli overraska av noe som knaser i salatene mine)
Røde bønner (kikerter går også greit, om du liker det bedre)
Soltørka tomater (den eneste anstendige typen jeg har funnet i Norge er den i olje fra eldorado. Den er til gjengjeld veldig god! Jeg pleier å klemme så mye olje som mulig tilbake i glasset og bruke det til annen matlaging. Dessuten skyller jeg av så mye som mulig av oljen på tomatene før jeg har dem i salat. Jeg liker å bruke ganske mye av dem i en salat, men det kan hende det går over etter hvert.)
Fetaost

Både oliven, soltørka tomater og feta smaker så mye at jeg sjelden føler behov for noe dressing. Av og til har jeg litt hummus eller annen kikertdip på, andre ganger litt pesto. Hvis du skal ha den med på landtur med mange mennesker går det fint an å fylle på med litt grov pasta.

Jeg leste akkurat en restaurantanmeldelse av et fransk brasserie, og det eneste jeg husker er setningen "Man kan ikke jukse med salater. De er ærlige". Og dessuten lette å lykkes med!