Når barn skaper mat

Jeg hadde en skolekjøkkenlærer som var fast bestemt på at hun ikke ville lære bort å lage mat. Det hun ville lære bort var at det var gøy å lage mat. Det gjorde ironisk nok at jeg i tillegg til å lære at mat var gøy lærte mer om å lage mat på skolen enn noen andre jeg kjenner, så klart med unntak av dem som har hatt samme lærer. Det har jeg hatt glede av siden*.

Og jeg har oppdaga at det er noe jeg har gitt videre til vesla mi også. Kunsten å besvare spørsmål som "hva skjer om jeg har i..." eller "tror du det går an å..." med "jeg veit ikke, prøv da vel!", enten det er hun, noen andre eller meg sjøl som spør.

Resultatene fra femåringens hånd inkluderer:

- grov pasta med mais, ost og peanøtter. Hun var begeistra og suksessen er gjentatt et par ganger.

- pølser med ketchup og peanøttsmør. Her feiga jeg fullstendig ut og våga ikke en gang smake, men hovedpersonen var fornøyd.

- maiskolber med smør, pepper, salt og... kanel. Det smakte faktisk godt, bare jeg hadde kommet over skepsisen.

- havregrøt der hun bestemte ingrediensene - bringebær, skogsbær, ananas og biola. Ja, også havregryn, da. Jeg smakte bare før biolaen, men det var bra. Vår nye sambo (av menneskeslag, vi har også flytta sammen med katter, marsvin og enda et par chinchillaer) var også fornøyd. Og den vesle kokken sjøl har tydeligvis lært et eller annet sted at det å oppfinne havregrøt er noe en bare gjør.

Det er ikke det at disse matrettene i seg sjøl er så fantastiske som må deles med verden. Det er det at en tidlig kan lære seg å si nei takk til mattabuene om hva som passer til hva og ja takk til å finne ut hva som pirrer ens egen fantasi og ens egne smaksløker. Sjøl i pastaalderen kan verden være litt større enn bare pasta.


*Det er det mange andre som har hatt også. Hun har nemlig skrivi ei bok, Grønn Gourmet, som jeg veit mange omtaler som "boka som lærte meg å lage mat".