Cookies, nå også på vegansk

"Du, jeg kan ikke lage kjeks, kan du?" spurte jeg vesla mi. Det kunne hun ikke, og var enig i at det hadde det vært kult å kunne, og foreslo sjokoladekjeks. Så sjokoladekjeks blei det.

I motsetning til My har jeg aldri laga cookies før. Den allerede ganske forandra oppskriften til My gikk ut vinduet allerede på oppmålinga av andre ingrediens da min fem år gamle medbaker blanda sukkeret i mjølet før jeg rakk å si neeiiiiikkedeeerda.

Men bra blei det likevel. Kunsten var tydeligvis å lage en deig som var tjukk nok til at kjeksene begynte å flyte ut først når steikinga var i ferd med å begynne.

Det viste seg at kjeks var lett veganiserbare. Gode nyheter for alle som er laktoseintolerante eller av andre grunner ikke vil putte mjølk i maten. Jeg droppa egg, bytta smør ut med solsikkeolje og mjølk med soyamjølk. Også hadde jeg i litt kakaopulver så det skulle bli sjokoladekjeks.

Reaksjonene spente fra "nom nom, kjeks er alltid godt" til lovsanger og stønning. Og jeg har sagt til vesla mi at klart vi kan prøve å lage jordbærkjeks en dag.

Varmt å drikke

Det er kaldt. Jeg bor i et kaldt hus. For tida drikker jeg derfor mye i kategorien varmt og søtt. Tre favoritter for tida er:

- Kaffe. Espresso fra kanne (takk, mamma!) med soyamjølk og noen gangen hjemmelaga kaffesirup med kanel.

- Rooibus. Med ditto mjølk, kakaopulver og chili.

- Grønn te. En variant med mandarin og appelsin som jeg lager med en spiseskje solbærsirup i.

Eplemos med kanel og chili

Det er høsten, og epler er billig eller gratis. Jeg har fått epler fra mange steder i det siste, og en av de beste tinga å gjøre med epler er å lage eplemos.

Det å koke eplemos går fort. Det å skrelle og skjære opp eplene tar derimot veldig mye tid. Mer eller mindre seriøse forslag til hvordan dette kan løses har kommet den siste uka. Vi kunne jo...


- invitere til eplekuttefest.

- benytte oss av barnearbeid. Regn med litt svinn.

- ta med epler, skjærebrett og kniv på møter i ymse organisasjoner (det er jo på grunn av disse møtene at vi aldri har tid).

- ta det over en religiøs diskusjon, gjerne en om eplets symbolikk.


På mystisk vis blei eplene i går til en stor bolle med biter. Og i dag morges våkna jeg tidlig og kokte eplemos.

Oppskrifta på eplemos er som følger: Kok epler. Smak til. Alle variasjoner har med smak å gjøre. Eller kreativitet. Dersom du aldri har eksperimentert på kjøkkenet før er eplemos et bra sted å begynne.

Jeg bruker ikke sukker. Kokinga får fram det søte i eplene så fint at jeg ikke synes det trengs. Men andre synes sukker absolutt er et must. Jeg liker kanel. Jeg må alltid bruke mer kanel enn jeg tror jeg må, og som regel i flere omganger. Og i dag brukte jeg litt chili også. Det blei bra.

Det beste med å lage eplemos om morran er at den er varm på frokostrundstykket. Og at en kan lasse på. Cogito Ergo Nom.

Når barn skaper mat

Jeg hadde en skolekjøkkenlærer som var fast bestemt på at hun ikke ville lære bort å lage mat. Det hun ville lære bort var at det var gøy å lage mat. Det gjorde ironisk nok at jeg i tillegg til å lære at mat var gøy lærte mer om å lage mat på skolen enn noen andre jeg kjenner, så klart med unntak av dem som har hatt samme lærer. Det har jeg hatt glede av siden*.

Og jeg har oppdaga at det er noe jeg har gitt videre til vesla mi også. Kunsten å besvare spørsmål som "hva skjer om jeg har i..." eller "tror du det går an å..." med "jeg veit ikke, prøv da vel!", enten det er hun, noen andre eller meg sjøl som spør.

Resultatene fra femåringens hånd inkluderer:

- grov pasta med mais, ost og peanøtter. Hun var begeistra og suksessen er gjentatt et par ganger.

- pølser med ketchup og peanøttsmør. Her feiga jeg fullstendig ut og våga ikke en gang smake, men hovedpersonen var fornøyd.

- maiskolber med smør, pepper, salt og... kanel. Det smakte faktisk godt, bare jeg hadde kommet over skepsisen.

- havregrøt der hun bestemte ingrediensene - bringebær, skogsbær, ananas og biola. Ja, også havregryn, da. Jeg smakte bare før biolaen, men det var bra. Vår nye sambo (av menneskeslag, vi har også flytta sammen med katter, marsvin og enda et par chinchillaer) var også fornøyd. Og den vesle kokken sjøl har tydeligvis lært et eller annet sted at det å oppfinne havregrøt er noe en bare gjør.

Det er ikke det at disse matrettene i seg sjøl er så fantastiske som må deles med verden. Det er det at en tidlig kan lære seg å si nei takk til mattabuene om hva som passer til hva og ja takk til å finne ut hva som pirrer ens egen fantasi og ens egne smaksløker. Sjøl i pastaalderen kan verden være litt større enn bare pasta.


*Det er det mange andre som har hatt også. Hun har nemlig skrivi ei bok, Grønn Gourmet, som jeg veit mange omtaler som "boka som lærte meg å lage mat".

I forsvar for dypfryseren

I sin nye bok, In defense of food, skriver Michael Pollan at spiselige mat-liknende substanser erstatter mat i større og større grad i den vestlige verden, og særlig USA. Det kan han ha rett i. Med spiselige mat-liknende substanser mener han frossenmat, micromat og funksjonell mat som for eksempel vitaminberika frokostblandinger.

Men ærlig talt: Han mista meg på "frossen". Om en ikke en gang sjøl skal kunne lage store mengder sunn mat og fryse noe til en sliten dag uten at det bryter med reglene hans, da er de reglene ikke realistiske for de fleste av oss. Det er sikkert fint for de ytterst priviligerte, men å generalisere så mye at alt som er frossent er fy må da snarere tjene til å skremme folk enn å inspirere til et bedre kosthold.

Han mener at nutrisjonismen, altså det å se ernæring som bare en jakt på de separate næringsstoffene, har gjort folk enda mindre sunne enn før. Det tror jeg så gjerne. Og i følge en kronikk i klassekampen forrige uke (som jeg gjerne skulle referert til på ordentlig vis, men jeg har visst brent den, det er kaldt og høst) er nutrisjonisme noe ernæringseksperter som gruppe gjør seg skyldig i. Faktisk mener jeg å huske at det sto at det var dem som gjorde folk sjuke. Jeg tar akkurat det med en klype salt, siden det også sto noe sånt som at alle ernæringseksperter var tilhengere av funksjonell mat, og siden jeg har sett mange eksempler på det motsatte, altså at folk med peil på ernæring sier at ordentlig mat bør være der en får det meste en trenger fra.

Jeg er enig i det som ser ut til å være hovedbudskapet: Eat food. Not too much. Mostly plants. Det er vanskelig å være uenig. Jeg synes det er lurt å lage mat fra scratch når en kan, vite hva en spiser, og spise nær kilden. Jeg bare ser ikke vitsen med å kaste fryseren ut med microbølgeovnen.

Kjøkkenheltøyeblikk

Jeg har ei datter på fem. Hun er glad i frukt, men har liten sans for grønnsaker. Hun er rett og slett i pastaperioden - hun skulle ønske all mat var lagd av hvitt mjøl og sukker. Hun får ofte være med å bestemme hva det skal være til middag, med rammer som "også må vi ha to forskjellige grønnsaker og minst en ting som en får muskler av", men det er så lite grønnsaker hun liker at jeg likevel synes hun får i seg alt for lite grønnsaker. Spinat er særlig lite ønska på middagsbordet - "Mormor, veit du hva? Barna mine skal ALDRI spise spinat."

Og i dag gjorde hun at jeg følte meg som en ordentlig kjøkkenhelt da jeg hadde laga meg en grønn smoothie med masse spinat og hun hadde fått smake. Hun ba om et glass til seg sjøl, drakk fornøyd opp og kikka så bedende opp på meg og sa: Mamma, lag en til med akkurat det samme i?

Og det gjorde jeg.

Grønn smoothie

Den er knallgrønn, den er vakker, og den er god. Det tok meg litt tid å finne en grønn smoothie som virkelig smakte godt, men nå sitter den, og jeg er godt og grundig hekta.

Ulempen er at fersk spinat er sesongvare, men det kan jeg leve med. Den finnes i hvert fall akkurat her og nå. Og om våren kan en bruke sjølplukka brennestle. Da blir prisen halvert også.


Jeg bruker:

- en halv vanlig pose fersk spinat (det vil si rundt 125 gram). Det høres mye ut. Det ser mye ut også, men stol på meg, det funker.
- en kvart squash
- to desiliter ananasjuice
- to spiseskjeer sitronsaft
- en spiseskje linfrø.

Først har jeg i spinaten og juicen. Om det ikke er plass til all spinaten, bare begynn å mixe, snart blir det plass til resten. Det hender jeg må ha i litt vann også. Når spinaten er knust, har jeg i resten, og blender til det ser jevnt ut.

Pris: 16 kroner, om en handler alt i dagligvarebutikk.
Kalorier: 214
Fiber: 7,3 gram (1/3 av dagsbehovet for kvinner og 1/4 av dagsbehovet for menn)

Til tross for masse magnesium, omega 3, a-vitamin, jern, folat og mye annet lurt kroppen trenger, havner denne i kategorien halvsunn. Det er mye fruktsukker i ananasjuicen, så den funker kanskje ikke for folk som slanker seg eller ikke skal ha fruktsukker. For meg, derimot, funker den supert.

Honey, this is not what it looks like - rødgrønn smoothie

I våres leste jeg litt om grønne smoothier, det vil si smoothier basert på grønnsaker i stedet for eller i tillegg til frukt. Det synes jeg hørtes litt ekstremt ut, men siden det var brennestlesesong bestemte jeg meg for å teste det ut. Det kosta meg tross alt ingenting mer enn litt vondt i henda fordi jeg ikke hadde vett på å ta med meg hansker. Hvem skulle tro at brennestle og bringebær skulle være en god kombinasjon? Mest fordi brennestla ikke smaktes noe særlig. Så begynte jeg å prøve med litt squash også. Men først og fremst var det de gode, gamle frukt- og bærglættingene med bare litt ekstra i. For var det EN helsetrend jeg trodde jeg aldri skulle hoppe på, så var det den med de helt grønne smoothiene. Hvorfor? Fordi de umulig kunne smake godt.

Men nå sitter jeg her. Med en helt grønn smoothie. Hvorfor? Smakte de godt likevel, kanskje? Nei, de gjorde ikke det. De smaker helt greit. Men hovedappellen er antakeligvis at jeg har tippa over og blitt sunnhetsfrik. Plutselig er det veldig lett å få i seg ikke bare fem om dagen, men sju og åtte.

Så jeg skal ikke oppfordre til å bli vill, gal og grønn. Ikke i dag. Men en mellomting skal jeg oppfordre til, siden jeg har oppdaga hvor lett det er å snike litt sunnhet ned i en helt vanlig smoothie. Denne er nybegynnervennlig, men nøy deg gjerne med en bitteliten smaksnøytral grønnsak om sjøl det her blir for voldsomt:

Rødgrønn smoothie

- Et eple, i biter, med skall
- 1/8 squash, med skall
- 1 dl appelsinjuice
- 1/8 agurk, med skall
- 1 ss soyayogurt (eller vanlig yogurt)
- litegranne god, gammeldags salat
- blåbær, jeg brukte ca 25 gram
- bringebær, jeg brukte ca 80 gram
- linfrø, 1 ss

Blend det lenge. Få ting er eklere enn biter i smoothie. Den skal være smooth, smud, glætt, glatt. Du trenger ikke stå og holde på blenderen som de gjør på TV, du kan rydde opp i stedet.

Dette blir to store glass. Jeg drikker begge sjøl.

nesten veganer

Jeg er ikke veganer, jeg bare spiser som en, har jeg begynt å si. Men hvordan i alle dager skjedde det?

Vel, det begynte med et forsøk. En gang i uka skulle jeg spise vegansk. Tanken bak var at jeg ikke liker å være avhengig av et kosthold basert på egg og mjølk, som jo understøtter en kjøttindustri jeg har boikotta i en del år. Jeg var likevel rimelig komfortabel med å indirekte støtte den økologiske kjøttindustrien, så det var ikke noe jeg hadde tenkt å gjøre noe heltidsprosjekt ut av. Det var litt for moro, litt for kunnskapen, litt fordi jeg elsker prosjekter, og altså litt for det med avhengigheten.

Jeg oppdaga ganske snart noe merkelig: En dag i uka hadde jeg langt mindre vondt i magen enn de andre dagene. Gjett hvilken. Så jeg tok et par uker helt uten mjølkeprodukter, og vips, er magesmertene redusert til godt under en gang i uka.

Jeg har ikke vært hos legen med det her enda, så jeg veit ikke om jeg er melkeintolerant, allergisk eller noe helt annet. Jeg skal finne ut av det, men det haster ikke. Løsningen er jo ganske grei: Jeg har kutta helt ut mjølk, og nesten ut ost.

10 dager med heftig havregrøt - dag 10

Revenge of the killer blåbær

Det er siste dagen i prosjektet, og nå må det da endelig gå i orden for de stakkars blåbæra. Litt salt, litt brunt sukker, blåbær, linfrø og vanilje er ingrediensene i tillegg til havregryn.

Det blir bra. Bra nok til at jeg kommer til å lage den igjen, men ikke så bra at jeg kommer til å prøve å lage den akkurat sånn neste gang jeg skal lage den. Litt antiklimatisk, men for all del godt.


Miljøvennlig frokost

Ok, vi er vel rimelig enige om at havregrøt kan være en over snittet sunn frokost, men er den også over snittet miljøvennlig? Det kommre så klart an på hvilke andre ingredienser enn havre du bruker, men i utgangspunktet har havregrøten en del punkter som taler for seg:

- Havre er ikke voldsomt langreist - den kommer stort sett fra Norge og Sverige.

- Havregrøt er plantebasert.

- Havregrøt har du oversikt over innholdet i.

Jeg sier ikke at alt annet en kan spise til frokost er forferdelig, altså. Bare at havregrøt er en god idé, også her.


Dette er dag 10 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.

10 dager med heftig havregrøt - dag 9

Dag 9 - bær og salte nøtter

Frosne bringebær i vannet fra første stund, tranebær, havregryn (små igjen) - og peanøtter på toppen. Også mjølk, da.

Det så litt skummelt ut. Skummelt nok til at da jeg ba prøvekaninen min om å smake, sa hun "ikke SÅ stor bit, da!" Men det var godt det også, det var både jeg og prøvekaninen enig om. Nesten like rosa som dag 1, og ikke den krasjen mellom smaker jeg halvt forventa. Masse krønsj var det også.

Jeg ville ikke våga denne om jeg ikke hadde visst at peanøttsmør funker med søte ting. Litt fast grunn under føttene må vel sjøl en eksperimentell havregrøtelsker få ha.


Penger og tilbehør

Dere nordmenn har jammen mye penger, sa en fattig student fra et ellers antatt å være ganske rikt europeisk land da hun fikk blåbær på havregrøten til frokost. Og det har vi jo. Sjøl om det kommer litt an på hvor mye blåbær en bruker, og sjøl om blåbær sikkert er billigere her enn mange andre steder. Om en bruker en tjuendedel av pakka hver gang og det koster under tjue kroner for ei pakke, så knekker ikke det banken. Sjøl ikke min bank, før de heva grunnbeløpet.

Men det er klart at noen ting er dyre. Tørka tranebær, for eksempel. Mange typer nøtter også. Nøtter, rosiner, krydder og mye annet er forresten stort sett langt billigere å kjøpe i tyrkiske butikker enn i vanlig dagligvare.

Men om du lurer på om du har råd til luksuriøs havregrøt, ta en kikk på det du allerede spiser til frokost, og regn ut hvor mye det koster.

PS: Dagens frokost kosta 5 kroner og 80 øre. Pluss to kroner for mjølka. Så billig at sjøl en sivilarbeider har råd. Og jeg tror dette er den dyreste så langt, muligens med unntak av dag 2

Dette er dag 9 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.

10 dager med heftig havregrøt - dag 8

Dag 8 - vanilje

Vanilje og blåbær, bestemmer jeg meg for. Blåbæra fortjener helt klart oppreisning etter det forsmedelige nederlaget forleden dag.

Ulempen er bare at det ikke er noe blåbær igjen. Da har jeg allerede dryssa godt med vanilje i en kjele med vann. Pulver, altså, ikke essens. Men så finner jeg gresskarkjerner og tenker at det er sprøtt nok til at det burde funke. Og sultanarosiner, sånne store gule. Havregryn, for en gangs skyld de store. Salt og litegranne lønnesirup. Dette må da bli... godt, men kjedelig?

Jeg tok til min glede feil igjen. Det er helt sikkert ikke god kjøkkenetikette å lage lykkelige små lyder når en momser i seg sitt eget verk, og i tillegg noe som tar rundt fem minutter å lage. Men hvem bryr seg?


Frokostblandinger

Det finnes for all del sunne frokostblandinger. Til og med noen av dem de har i butikken er sunne. Men mest av alt er de fleste av dem noen sunne ingredienser med sukker. Sukker er godt, det. Jeg liker søte ting veldig, veldig godt. Men om en skal prøve å være halvveis bevisst hvor mye sukker en spiser, er det veldig lurt å SE sukkeret. Legge det til sjøl.

Og små barn? De jafser i seg havregrøt kokt uten salt og sukker med litt kokt eple og mjølk og er så strålende fornøyd, atte. Helt til de blir vent til de veldig søte alternativene, altså. Barn opplever alle smaker mer intenst enn voksne. Jeg tror ikke en skal være redd for å gi barn "kjedelig" mat så lenge de liker den sjøl. Og det gjør de gjerne, en stund i hvert fall.


Dette er dag 8 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.

10 dager med heftig havregrøt - dag 6 og 7

Dag 6 - Matpakkegrøt for to

Den som tror at en femåring som alltid våkner mellom seks og halv åtte er en pålitelig vekkerklokke kan få tro om igjen. Så vips, må vi lage matpakke i stedet for frokost. Men hva så med havregrøten? Det viser seg at havregrøt helt fint kan være matpakke.

Vi hadde hver vår boks med lokk. Den fikk havregryn i seg, også kunne vi begge fylle på med alt det tørre vi ville mens vi kokte vann til termosen.

Her er ting vi brukte:

- peanøtter
- salte solsikkekjerner
- usalta solsikkekjerner
- rosiner
- kakaopulver
- tørka "tropisk" frukt

Og kanskje mer jeg kan ha glemt i farta. Dette gikk nemlig fort!

Resultatet var helt greit. Det ville antakeligvis blitt veldig bra med en ordentlig sammensetning av ingredienser, men ingen klaga.

Det må nevnes at vi hadde med mjølk. Det hadde jeg derimot ikke neste morra...


Dag 7 - fremmed kjøkken / dagen derpå

Jammen fikk jeg ikke anledning til å prøve å finne fram til noe å lage havregrøt av på et fremmed kjøkken likevel!

Det var ikke det at jeg hadde lovet meg sjøl å gjennomføre ti dager med grøt som var den egentlige motivasjonen. Det var verkinga i musklene etter en hard natt på galeien (det vil si en halvflaske rødvin) som gjorde at jeg subba bort til kjøkkenet for å finne noe som kunne gi meg en god dose magnesium (jeg tror jeg må ha vært lat med magnesium dagen før, altså. Riktignok stjeler alkohol det og mye annet ut av kroppen, men ikke av en halvflaske rødvin, det nekter jeg å gå med på).

Å finne noe i fremmede skap er ikke bare-bare når en ikke helt veit hva en leiter etter. Da er det bare å skaffe kjøkkeneierens velsignelse og gå i gang. Jeg fant ikke noe spennende, men jeg fant masse godt. Honning, rosiner og solsikkefrø. Soyamjølka hadde jeg glemt hjemme, så denne gangen ble det vassgraut "på ekte" som vesla mi sier.

Det var det en på fint alternativt språk kan kalle en bevisstgjørende opplevelse. Jeg er hekta på mjølk. Det tok meg litt tid å overføre den avhengigheten fra kumjølk til andre typer, men nå er den på plass. Det er pussig å spise noe godt og likevel ikke klare å la være å tenke at her mangler det noe, og jeg veit akkurat hva...

Neste gang jeg drar på fest blir det med et lite lager mjølk. Er det det de er til, alle de små flaskene jeg hører at folk har med seg på innerlomma? Jeg som trodde de var en myte.


Dette er dag 6 og 7 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.

10 dager med heftig havregrøt - dag 5

Dag 5 - blåbærfail

Ironisk nok er det at når jeg prøver å ta den trygge ruta at jeg feiler. Stort. Jeg tenkte nemlig at blåbær, det har jeg prøvd før. Nå tar jeg bare mer av det.

Det kan ha vært forsøket på å resirkulere havregrøten. Å ta flere timer gammel grøt som har stått i kjøleskap og er lagd av noen som liker grøten vesentlig bedre kokt enn en sjøl er kanskje ikke særlig taktisk, sjøl om noe i meg virkelig likte tanken på "resirkulert" grøt. La meg bare nøye meg med å si at det er en grunn til at havregrøtreklame vanligvis ikke inneholder ordet slimemner. Sjøl om det er bra for kroppen og alt det der.

Det kan ha vært mengden blåbær. Sjøl om jeg likte fargen - om du kan se for deg en kjølig lilla gjørme, har du den. Mitt utrente øya mener den hadde gjort seg i vinterkolleksjonen til et fritt valgt motehus, men kanskje ikke på mat. Det var noe med konsistensen og fargen sammen som virka... forstyrrende.

Dessuten smakte den... bare litt eple. Ikke ordentlig eple, ikke ordentlig ikke eple heller.

Jeg spiste ikke opp. Det var en trist følelse. Sjøl om jeg veit at jeg er sikra 40% suksessrate, føler jeg meg ikke helt på topp nå.


Ting du egentlig ikke trenger å vite om havre

- Havrens latinske navn er Avena sativa.

- Det har vært dyrka havre siden bronsealderen.

- Havregryn lages ved å valse eller kutte hel havre.

- I England sier de at "oats are only fit to be fed to horses and Scotsmen", og skottenes svar er "and England has the finest horses, and Scotland the finest men" - dette siste i følge wikipedia.


Dette er dag 4 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.

10 dager med heftig havregrøt - limbo

Denne dagen finnes ikke. Jeg hadde en plan om at det å våkne til et halvveis fremmed kjøkken og å lage havregrøt der måtte være en utmerket utfordring. Og det ville det vært.

Hadde jeg bare hatt havregryn.

10 dager med heftig havregrøt - dag 4

Dag 4 - bitter sjokolade

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal gjøre i dag. Jeg har en tanke om kakaopulver. Kakaopulver er nemlig relativt sunt, det inneholder masse jern og magnesium og protein også. Men kakaopulver får en jo stort sett i seg i følge med masse sukker og usunne fettslag, og dessuten ikke mye om gangen. Kan det gjøres annerledes? Jeg tror ikke helt på det, men tenker at blir dette her forferdelig, så kan jeg jo bare ha i sukker og erklære prosjektet usunt men dekadent.

Til ære for eksen, avhengig av oppskrifter som han er, kommer denne her i oppskriftsformat:

- 2 spiseskjeer kakao, røres ut i
- 2,5 dl vann. Kok et minutt mens du rører. Tilsett
- 1,3 dl havregryn
- 4 tørka aprikoser i biter
- 0,1 teskje salt. Det vil si ei bittelita klype.

Kok fem minutter. Ha i mer vann om den blir så tjukk at du ikke er sikker på om du har lyst til å spise den likevel.


Som sagt trodde jeg ikke helt på det. Den første biten jeg tar er veldig, veldig forsiktig. Smaken som eksploderer i munnen min er rett og slett bitter sjokolade, men mildna av havren, og litt mer av mjølka. Der tenna mine treffer en aprokosbit smeller det til med en søthet som bare blir mer intens fordi den er omgitt av sjokoladens bitterhet. Dette, tenker jeg, dette skal Kammerat Blomst få smake, hun som tror at havregrøt må være søt! Men da uten aprikosene.

Eller kanskje ikke. For sjøl om det ikke smaker søtt, smaker det av assosiasjon som noe vanvittig usunt. Det er nesten så jeg et øyeblikk skjønner enkelte ukebladers hang til å kalle mat syndig. Jeg må bremse hjernen min før den havner langt utpå viddene med kristen mytologi.


Penger

Havregrøt er billig mat, eller i hvert fall et billig utgangspunkt for mat. Sjøl om en kjøper den så vidt jeg veit aller dyreste, biodynamisk fra Helios* til 20 kroner for 500 gram havregryn, koster det mellom to og fire kroner i havregrøt per frokost, litt avhengig av hvor mye du spiser. Så finnes det altså havregryn som koster under halvparten. Det er åpenbart at dette er Fantastisk Billig Mat, og det er en av grunnene til at jeg er havregrøtmisjonær.

Jeg hører nemlig stadig at folk gjerne skulle spist sunnere om de bare hadde råd, og det er synd. Penger er kjekt å ha, men kunnskap kan også ha en virkning på lommeboka.


*Helios er kjøpt opp av, vel, folk som virker langt mindre sympatiske enn dem som hadde styringa før. Min merketrofasthet har grenser.

Dette er dag 4 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt

10 dager med heftig havregrøt - dag 3

Dag 3 - konseptgrøten - tropisk havregrøt

Jeg innrømmer det - jeg er uinspirert, og jeg har ikke planlagt noe. Jeg har morrakåpe og en flekk på det ene brilleglasset, og jeg er virkelig ikke i frokosthumør. Jeg tar fram en haug ting fra skapet og setter det meste tilbake igjen. Det som står igjen er: Havregryna, en boks ananas, rivi kokosnøtt (ja, sånn som en har på toppen av sjokoladekake) og tørka aprikoser. Det ser ut som om jeg har funnet meg et konsept.

Tropisk er et sånt irriterende ord som kan bety nesten hva som helst. Litt som når det er snakk om etnisk mat, som ser ut til å bety "all mat som forbindes med en annen kultur enn vår". Tropisk er på samme måten. Frukt som vokser i tropene er tropisk, men assosiasjon funker like bra. Alt som har ananas og kokos sammen er definitivt tropisk. Her hadde det gjort seg med en kiwi, men en får jobbe med det en har.

Så jeg koker havregrøt på vann og safta fra ananasen og litt salt. Aprikosene og ananasen hakkes, og jeg tar en god porsjon kokos også. Plutselig er jeg litt usikker på om havre fortsatt er hovedingrediens, men jeg bestemmer meg for at det gjelds så lenge flest kalorier kommer derfra.

Den blir god, men ikke spennende. Jeg hadde forventa spennende, men ikke god. Det ble frokost på under ti minutter, den inneholder en av de berømte fem-om-dagen og er definitivt havregrøt sjøl med lånte fjær. Jeg testa den på min mor også, og hun syntes også den var god.


Nostalgi

Jeg var veldig glad i havregrøt da jeg var lita. Faren min pleide å synge en sang for meg om havregrøt. Jeg mistenker at den egentlig er et fornorsket dansk, men dette er sånn jeg husker den:

Alt er godt med havregrøt
vet enhver
alt er godt med havregrøt
vet enhver
men når den så er kald og sveden
da er det slutt på kjærligheten
det er da klart, det vet enhver

Dette er dag 3 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.

10 dager med heftig havregrøt - dag 2

Dag 2 - smaksløkenes sjokkoppvåkning

Det er en SÅNN dag. En dag da jeg ikke har lyst på frokost i det hele tatt og må tømme hele kaffekoppen før jeg i det hele tatt gidder å begynne. En ting er sikkert, er det noe jeg ikke gidder i dag så er det kjedelig havregrøt. Vel, så får jeg sørge for at den ikke blir kjedelig. Men hvordan kan jeg få plass til så mye smak som mulig? Jeg koker den på noe annet enn vann, så klart. Jeg har en fantastisk luksuriøs eplejuice. Årets, med fruktkjøtt og masse smak. Her skal det bli frokost!

Selve smaken blir kanskje ikke særlig nyskapende. Havregrøt med eple og kanel er standardfrokost i mange amerikanske hjem, dog alt for ofte med store mengder sukker. Jeg hiver oppi noen valnøtter også - jeg øver meg på å få fett fra mer varierte kilder. Og litegranne vann, for der blei den visst litt tjukk. Litt soyamjølk på toppen, og jeg er klar. Forhåpentligvis har jeg klart noe som var verdt å ofre fire minutter av livet mitt på, i hvert fall.

Det er overveldende. Smaken er intens, søt, og har mye mer eple i seg enn jeg trodde var mulig. Valnøttene gir den passe mye krønsj. Den er kokt mindre enn grøten i går, det gjør den, våger jeg si det, al dente. Jeg savner ikke salt. Jeg savner ikke sukker. Denne kommer til å bli en gjenganger i mitt frokostreportoir, det er det ingen tvil om.


Hvorfor akkurat havregrøt?

En liten/mellomstor porsjon havregrøt på rett under 200 kalorier, lagd på femti gram havregryn og vann, inneholder i følge matvaretabellen 5,7 gram protein, 5,3 gram kostfiber, 59 mg magnesium (21% av anbefalt daglig inntak), jern (over 12%)... når du legger til at de fleste klarer en langt større porsjon enn det (som er min standardstørrelse) til frokost, sier det seg sjøl at dette er en lur frokost. I tillegg er det godt for fordøyelsen og kan sammen med andre fullkornsprodukter senke risikoen for diabetes 2 og hjertesjukdommer. What's not to love?

Om du bruker mjølk, blir det så klart desto mer proteiner, og mer magnesium, kalsium, b-vitaminer og alle de andre lure tinga som finnes i mjølk. Det er utrolig mye spennende en kan gjøre med havregrøt, også ernæringsmessig. Nøtter av alle slag passer bra i havregrøt om du vil ha mer sunt fett. Bær og frukt kan gi ytterlige vitaminer, mineraler og fiber.

Men allerede nå innser jeg at hovedgrunnen til å spise havregrøt til frokost er at det er godt, varmt, og altså ikke det minste kjedelig.


Dette er dag 2 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.

10 dager med heftig havregrøt - dag 1

Dag 1 - rosa som en paraplydrink

Jeg har herrebesøk. Ikke noen jeg har dratt med hjem fra byen (jeg er alt for prippen til sånne prosjekter), men noen som kjenner denne kjøkkenheltens prosjektorienterte natur og tendenser til eksperimentering på kjøkkenet. Jeg har altså ingen følelse av krise da jeg innser at jeg må lage frokost til ham. Det er en utfordring av akkurat passe størrelse: Jeg skal lage en havregrøt som er frokostgjester verdig, av det jeg tilfeldigvis har liggende i skapet.

I dag har jeg bare i alt jeg synes høres godt ut: Jeg koker vann, har i en neve frosne bringebær, noen tørka tranebær, noen rosiner. Havregryn til det blir grøtete. Og så solsikkekjerner og linfrø.

På toppen blir det litt soyamjølk og en bitteliten dæsj lønnesirup.

Det smaker nesten fantastisk. En nesten ikke-eksisterende klype salt ville ha gjort den fantastisk, det er jeg rimelig sikker på.


What makes a grøt?

Det er mange måter å lage havregrøt på. Vassgraut er grøt kokt på vann, i motsetning til grøt kokt på mjølk. Jeg lager oftest grøt på vann, men de som vil ha en tyngre frokost vil antakeligvis grøsse ved tanken. En annen variant er å ikke koke grøten, men heller helle kokende vann på og la den stå noen minutter under lokk. Det er mulig dette siste ikke teknisk sett er grøt, men det gjør samme nytta og det blir mye mindre oppvask.


Dette er dag 1 i prosjektet 10 dager med heftig havregrøt.

10 dager med heftig havregrøt - intro

Det er mange fordeler med havregrøt. Det er antakeligvis den beste frokosten jeg kunne spist. Jeg veit det. Men jeg er ikke alltid like glad i frokost i utgangspunktet, og dessuten er havregrøt så skrekkelig kjedelig. I hvert fall dersom en skal tro min litt morragretne indre stemme de fleste morgener.

Men det er jo en grov forenkling. Havregrøt er ikke kjedelig, det er nøytralt, som et tomt lerret. En kan i prinsippet lage... nesten hva som helst.

Så derfor: Velkommen til Kjøkkenhelters første serie noen sinne, der Maren utforsker hvor fantastisk havregrøt egentlig kan være. Prosjektet er som følger:

- Ti dager, ti havregrøtfrokoster, ti blogposter.
- Ikke to havregrøter skal være like.
- Det skal alltid være mer havregryn enn alle andre ingredienser til sammen, bortsett fra vann.

Jeg gleder meg. Og om jeg aldri spiser havregrøt mer en dag i mitt liv, så har jeg i hvert fall spist havregrøt i ti dager.


Dag 1 - rosa som en paraplydrink + what makes a grøt?
Dag 2 - smaksløkenes sjokkoppvåkning (eple og kanel) + hvorfor akkurat havregrøt?
Dag 3 - tropisk + nostalgi
Dag 4 - bitter sjokolade + penger
Dag 5 - blåbærfail + ting du egentlig ikke trenger å vite
Dag 6 og 7 - matpakkegrøt for to + fremmed kjøkken
Dag 8 - vanilje + frokostblandinger
Dag 9 - bær og salte nøtter + penger og tilbehør
Dag 10 - blåbær og vanilje + miljøvennlig frokost

En lang historie og en liten oppskrift

Jeg er blakk om dagen. Et dårlig utgangspunkt for kreativitet på kjøkkenet, kunne man lures til å tro, særlig ettersom undertegnende det siste året har hatt et matbudsjett som har vunnet henne bekymrede blikk fra enkelte kollegaer og venner. Dette primært fordi jeg har spist to av tre måltider ute, men også (og mer relevant) fordi jeg ikke går av veien for å svi av en dagslønn i matvarebutikken.

Denne posten skal på ingen måte handle om finkulturelle gastronomiske eskapader, men om hva som kan skje på et kjøkken når en studine som nettopp har drukket opp en (forholdsvis raus) månedslønn lager frokost til en kamerat, med det for øyet å tilrane seg en del av maten hans.

Klokka var vel rundt ti, og jeg hadde allerede vært våken en stund. Utover krydder og buljong, samt noen stadig dvassere gulrøtter, løk, hvitløk og en gammel paprika, hadde jeg bare to ting å rutte med i frokostøyemed: parmesan og grove tortillalefser (sier jeg strengt talt lefselefser nå? Tortilla betyr vel av og til omelett også? Her etterlyser jeg litt opplysninger fra spanskkyndige venner og lesere).

Kanskje noe å bli feit av, men neppe mett.

Tante Mys frokostsvakhet er så vidt jeg har forstått havregryn. Min er egg. Dårlig samvittighet til side er det ingenting som tilfredsstiller frokostmagen min på samme måte. I kjøleskapet står en pakke egg. Slemmen egg. Prior. Jeg kan med andre ord umiddelbart utelukke muligheten for at disse eggene var kjøpt inn av meg, eller noen jeg har semi-felles økonomi med. Hadde så vært tilfellet kunne jeg tatt et par under tvil, mens jeg tenkte på et utall kartonger jeg har sponset husholdet med ved fellesfrokoster. Men ikke i dag, tydeligvis. Hvem er eieren av disse mystiske eggene?

Min splitter nye romkamerat, kanskje, som til min store lettelse står opp akkurat mens jeg står med hodet bak kjøleskapsdøra i syndige tanker? Ja. Han kan svare bekreftende på at han er eieren av de fire eggene fra skurken verperier a/s. Bekreftende, men likefullt skeptisk med tanke på den nattkjolekledde spørsmålsstillerens hensikter med dette forhøret.

Redd som jeg er for å virke grådig og frekk overfor dette ferske bekjentskapet, erkjennerjeg for meg selv at jeg må bruke all min list for å få det til å virke som en god idé å forære meg minst ett av disse eggene. Mens jeg hviler hodet på komfyren i sult og fortvilelse, setter Lars (vi kaller ham det) seg rolig ned for å lese avisa, uvitende om at en plan er i ferd med å klekkes.

KB: Du, Lars?
L: Ja
KB: Hva om vi tar noen egg, også rører vi dem sammen med litt ost, og litt grønnsaker også putter vi dem i tortillalefser?
L: (skeptisk). Jaa... det går kanskje an?
KB: Ja, det tror jeg funker. Har hørt noe om at det er ganske vanlig frokost i... for eksempel mexico.
L: (tydelig berørt av dette treffende poenget). Jo, det kan sikkert bli godt.
KB: Fint. Da setter jeg på ovnen.

Og som sagt så gjort.

Innholdet i kjøleskapet har jeg allerede beskrevet. I eggerøra havnet:

2 Egg
En liten løk.
Tre fedd hvitløk
Ca. 1/6 paprika (det som var igjen nå jeg hadde skåret av det ekle).
En raus neve norvegia
En litt mindre raus neve parmesan
Salt
Pepper
Chilli

Jeg begynte, som jeg ofte gjør, med løken og hvitløken som jeg surra i olje til den ble blank og fin og halvmyk. Så fulgte de få paprikabitene jeg hadde klart å redde, og salt og pepper. Mens jeg rørte inn eggene med gaffel hadde jeg akkuart tid til å tenke over om jeg hadde lyst til å putte på noen flere krydder. Jeg har spist meg lei på ganske mange urter i det siste og syntes dessuten ikke det passet seg denne dagen, og tenkte som så at kanskje salt og pepper fikk greie seg for denne gang. En typisk, litt reaksjonær, tanke, fra en sliten og bortskjemt gane. Omsider bestemte jeg meg likevel for at en eller annen mexicanisme måtte det gå an å få sneket inn uten at det ble eggerøre med old-el-paso-smak. Så jeg grep chilliglasset og rista det litt over gryta.

Så fulgte osten. Jeg ble først litt redd for at jeg ikke hadde latt eggerøra stivne nok før jeg slapp til osten, men det gikk seg til. Men her tror jeg det er viktig å røre iherdig, siden både ost og egg er kjelebunners naturlige fiender. Hvor stiv man liker eggerøra er jo som kjent også en smakssak, og om det er mulig å få den ordentlig norsk hvis man slipper i osten så tidlig kommer jeg ikke til å bidra med noe svar på. Du får forske litt. Min ble en slags krem. Ikke så rart, kanskje, siden den bestod at omtrent 40 prosent smeltet ost.

Til slutt smurte vi altså herligheten utover to grove tortillalefser. Det er denne rettens sunne alibi, tenker jeg, uten at jeg oppfordrer noen til å spise dette som noe annet enn "en del av en balansert kost", som det heter på potetgulloser. Godt var det, i alle fall.

Buljong, eller hvordan suge livskrafta ut av grønnsaker

Det kan ikke være så lett, tenkte jeg første gang jeg leste om å lage buljong. Da ville jo alle gjort det hele tida! Og for å bevise at det umulig kunne være så lett, bestemte jeg meg for å prøve. Dette er noen år sida, og jevnlig glemmer jeg hvor lett det faktisk kan gjøres. I dag kom jeg på det mens jeg lagde paprikasuppe, og fikk redda unna nok småmat til å gå til verket etter tidenes beste middagslur:

1. Spar et par dager på alle de bitene av grønnsaker du ikke putter i maten - enden av squash og gulrøtter, eller de fire gulrøttene som kommer til å være for gamle om noen dager men som du ikke har det minste lyst på likevel, paprika, det grønne på purra. Nesten hva som helst - bare ikke noe som er for gammelt, ikke noe som er dårlig, og ikke frukt.

Jeg pleier å hive i litt timian, sort pepper eller hva jeg nå måtte ha i nærheten, men det er ikke noe must, du kan lage den utelukkende på ting som ellers ville gått rett i søpla. Det eneste jeg alltid har med er løk.

2. Så koker du rett og slett livskrafta ut av dem i et par timer under lokk.

3. Kjøl ned. Vannbad, isbiter eller en vinterkald veranda er alle prøvd med stort hell.

4. Sil av. Du har buljong! Og den smaker nesten alltid bedre enn den du får kjøpt i butikken, og i verste fall smaker den bare like bra.

Jeg oppbevarer som regel min i kjøleskapet i et glass og prøver å bruke den innen en uke.


Ekstra tips:

- Om du skulle ha en skvett vin som kan komme til å bli sur om ikke så lenge men som du synes det er synd å kaste, hiv den oppi. Vin i buljong smaker kjempebra!

- Om du setter ei plate på lav varme (en eller to på de fleste kokeplater) og bruker kaldt vann kan buljongen lage seg sjøl over natta.

- Isbitposer er fine til å oppbevare buljong i om du skal fryse den, da får du porsjonspakninger om du bare bruker litt av gangen.

- Mange oppskrifter som har buljong i seg refererer til salta buljong. Du kan så klart salte buljongen allerede mens du lager den, eller bare huske på at det kan hende du må ha mer salt i maten du lager.

- Om du foretrekker å lage mye buljong av gangen eller bruker lite grønnsaker så det går sakte å spare opp kan du ha en pose i fryseren der du hiver oppi det du skal lage buljong av til du er klar til å lage den. Da er du mer fleksibel på tidspunkt også.

- Buljonger som har kjøtt, fisk eller kylling i seg skal koke vesentlig lenger enn grønnsaker. Husk, to av tre av kjøkkenheltene veit nesten ingenting om kjøttmat. Ikke hør på oss. Spør resten av internett i stedet.

Varme dager

Kjære vene, jeg trenger noe kaldt å drikke! Og jeg er ikke en sånn som kan bare tylle i meg liter på liter med vann, sjøl om jeg ikke er tenåring lenger og følgelig har vett på å få i meg nok vann til ikke å bli dehydrert. Dessuten er jeg alt for glad i å spise søte ting til å bruke opp sukkerkvoten min på drikke.

Løsning (en av mange):

Peppermyntete

Den siste uka har det gått mye av dette: Kald te av peppermynte. Jeg bruker litt brennestle også, for jernets skyld - smaken gjør ikke så mye av seg sammen med en så dominerende smak som peppermynte. Dette er knallgodt, og det går gjerne en liter om dagen på varme dager.

Men det aller beste er å blande med like deler kullsyra vann. Dette er en overraskende frisk sommerdrikk som hjelper meg å få i meg nok væske.

Peanøttsausens velsignelse

På oppfordring. Jeg har hørt at det finnes en tradisjonell peanøttsaus. Dette er ikke den, dette er noe jeg kasta sammen en dag jeg var sulten og ikke hadde noe spennende å ha på pastaen min.

Denne er kjapp. Den kan lages fra jeg legger pastaen i kokende vann til jeg heller den i dørslaget. Dessuten er det sunt fett og litt proteiner.


Du trenger:

- hvitløk, et par fedd, men du kan godt bruke mer. Denne tåler mye hvitløk.

- fersk basilikum, så mye som du synes du kan avse. 20 blader? Mer? Det kan sjelden bli for mye fersk basilikum.

- olje, en liten dæsj bare

- tomater, to-tre stykker

- peanøttsmør (ikke sånt med sukker av noe slag, gjerne grovt). Det går an å bruke hakka peanøtter også.

- litt salt

- litt pepper

- litt sitronsaft


Hakk hvitløk og basilikum, og varm det i olje. Det kan godt frese litt, men ha i tomatene (i hakka tilstand) og egentlig alt det andre også. La putre et par minutter, smak for å sjekke om du synes det trenger mer salt, pepper eller noe annet.

Gikk det like fort for deg som for meg?

Variasioner:
- de første gangene jeg lagde den var uten sitron. Det var godt det også, så om du ikke har sitron, ikke dropp å lage den. Den er bra likevel.

- fersk eller frossen spinat eller brennestle funker å kaste oppi det også. Det er sunt, og gjør ikke så mye av seg i denne typen saus.

Pastasalat

Pastasalat, det kan være salaten for dem som ikke liker grønnsaker. Særlig hvis fargeklattene består av maiskorn. Halloooo! Mais er ikke en grønnsak, det er korn. Men det er nå godt, da!

Prøv å erstatte litt av pastaen med kikerter. ( Der var jeg ute med disse kikertene mine igjen. Mer om dem om du leser bakover.) Med kikerter får du mer protein og mer mineraler i allefall. Men fortsdatt manger grønnsaker. Da kan du grovrive en squash og blande inn. Bare vask den og kutt av den ene enden og riv til du kommer til den andre enden. Eller du kan selvfølgelig rive den på en foodprosessor.

Rå løk (liker godt rød) og hvitløk (om du ikke skal kysse noen som ikke har spist av salaten). Ta mengden etter smak. Du kan kutte opp mer og røre inn om du begynner litt forsiktig. Og dessuten kan du ta vårløk eller gressløk også eller i stedet.

Man kan bruke yndlingsdressingen sin
eller blande inn en pakke potetsalat som står i kjøleskapet og truer med å gå ut på dato,
eller en kan lage denne dressingen ( mengde pr person):
3 store ss pesto ( Landlord fra Rema er god og billig)
Ditto aioli ( eller rømme eller majones)
Litt vann. (...? Ok! Et par ss da!)
Sitronsaft, prøv med en ss.
Urtesalt, en kvart til en halv ts,
1/4 ts svart peppersaus.
(Jeg husker ikke hva den sausen heter, for Maren og jeg kjøpte en sammen på Meny og min del er i et glass det står "Kanel" på... )
Får du ikke tak i sånn saus, må du ta oppi noe annet med litt smak, f. eks litt sambal oelek, kanskje?

Jeg pleier å legge pastasalat midt på et rundt fat med små tomater ( sånne cherry- eller noe), oliven og f.eks eggebåter, kjøttboller eller annet en har lyst på rundt.
Grønn salat kan en ha i ei skål ved siden av. Kanskje en skal sette veggisene i den ene enden av bordet og sette den grønne skåla der og så kan en sette kjøttspiserne på andre enden med kjøttbollene...

Brød er greit til.

Velbekomme!

Nattmat

Min aller første kjæreste introduserte meg for gleden ved nudelsuppe. Vi dro til byen nå og da og kjøpte flere tredvepakninger av gangen, og favorittsmaken var peking duck (som seinere skifta navn til det å-så-fristende "artificial duck flavor" for så å gå over til bare duck flavor. En annen eks omtalte det seinere som donaldsmak).

Jeg kjøpte det igjen nylig, og det gjorde vondt i munnen en drøy time etter konsumering. Antakeligvis grunna msg, ikke chili. De sier at nostalgi skal være smertefullt og godt på samme tid. Vel, disse nudlene kvalifiserte. Det VAR godt også.

Men jeg hadde altså to pakker til. En av dem har nettopp blitt forvandlet til nattmat, ved hjelp av en halv rivi gulrot, soyagraps (som har blitt noe jeg alltid har i huset, jeg får si mer om det seinere), to spiseskjeer tysk hvitvin (!!!) og en del sesamfrø.

Det var godt. Men det gjør fortsatt vondt i munnen, og det er fortsatt ikke chilien.

Sunt er det heller ikke. Men jeg tror ikke det gjelds. Dersom frokost er det viktigste måltidet om dagen, og nattmat nesten aldri skjer, teller vel nattmaten minst på alle måter?

Grønnsaksuppe, kikerter. Begynnertips.

Det er ikke alltid så motiverende å lage mat når en er alene. Her er noe som tar motivasjonen:
X Ingen sier: ”Å, så godt!” Eller: ”Neste gang skal jeg lage noe til deg.”

X Det er ikke noe godt å lage av i kjøleskapet. – Eller det var, Men løken er muggen og gulrota har mykna og gått i blomst. Og det halve glasset med pesto… Hvor lenge er det holdbart, smaker det godt bare fordi det ikke har fått sånt ekkelt lag på seg?

X Det tar så lang tid og blir så mye oppvask. Så mye styr for bare en person.

Man kan selvfølgelig be folk på mat, men man har jo ikke tid til å være sosial hele tida, og for min del velger jeg alltid noe super-trygt når jeg skal ha folk. Både for å sikre at de får noe spiselig og fordi jeg blir for sliten i hodet om jeg skal prate og lage noe nytt samtidig.
Men man kan jo legge oppskriften inn på bloggen sin, det kan man, så kan noen andre lage det selv og si: ”Å, så godt, neste gang skal jeg legge inn en oppskrift til deg!”

Å ha noe i kjøleskapet er en annen utfordring. ”Fiskesuppe for dummies” er basert på fryste råvarer. Ofte har man jo fryseboks, og der kan ting ligge i uker. Men altså: i kjøleskapet:
Hvis du bare bruker en halv løk, hjelper det ikke å legge den i en plastpose, ikke dobbel heller. Det lukter løk i hele kjøleskapet, av osten, av desserten, av melka. Men om du tar vare på det på det en gang du har et tomt glass med ekstra vid åpning og tett lokk, så kan du oppbevare en halv, ikke for stor løk i det i mange dager uten at det smaker løk av yoghurten din.

Det finnes enkelte plastbokser med tett lokk og rist i bunnen som får gulrot og annet til å holde seg mye lenger i kjøleskapet.

Men det beste rådet jeg kan gi er at man med jevne mellomrom lager ei grønnsaksuppe.
Kutt opp diverse du finner i kjøleskapet og ha i en kjele. Det eneste jeg vil si om skrelling og rensing er at du må få vekk jord som også kan være inni f. eks purre og stangselleri. Resten sier seg vel selv. Ha i buljong og en proteinting til slutt. Egentlig samme prinsipp som for fiskesuppa.
Det gjør jo ikke så mye om noe blir litt overkokt i begynnelsen, det er likevel spenstigere enn oppvarmet ferdigmat. Etter hvert finner en ut hva en bør putte oppi først mens en kutter opp resten.
Ellers et tips: Gulrot bør du ha i tidlig, deretter løk. Og potet om du vil ha det. Paprika og blomkål trenger litt mer tid enn purre og broccoli, og squash og fersk spinat trenger bare et par minutter. Nå snakker jeg om oppkuttede ting.
Restene av en tomatsaus eller for den sags skyld litt ketchup går an. Det er bare å smake og prøve seg. Hvordan blir det med fem båter hvitløk i ei suppe til en???? Men så prøv, da! Alene på kjøkkenet er rette tida for ekstremsport på matlagingsfronten!

Er maten for lite salt, kommer ingen kryddersmak skikkelig fram, så pass på at du har saltet litt før du smaker til. Fett hjelper og så på å få fram smaken, men i ei buljongbasert suppe kommer du langt med noen dråper olje. Å putte oppi litt sånn og litt sånn mens man smaker… det er sånn man lærer å lage mat!

”En proteinting” er kokt kjøtt eller fisk, noe soyagreier eller kikerter. Eller du kan ha et kokt egg i båter oppi suppetallerknen eller på brødet ved siden av. Ikke-veggiser kan ta en hel boks makrell i tomat på brødet og da har man virkelig spist en super-sunn middag. Med en eneste kjele å vaske opp.

Men er det noen der ute som vet hvor lenge et glass pesto holder seg i kjøleskapet?

Veggiser (og andre) med fryseboks bør bløte tørre kikerter i den største kjelen de har. Husk de sveller, så ta den halvfull og hell godt med vann på. Pass på at ikke kikertene kommer over vannet, for da blir de ikke forbløtet nok. Står den kaldt, kan du velge mellom ½ til 2 døgn før du koker dem i ca 2 timer, eller til de er myke.
Hell av alt vannet og frys det du ikke bruker straks i en plastpose. Første gangen du bruker av dem, slenger du posen hardt i benken så de blir løsfryste. Så kan du bare ta så mange du vil ha hver gang du trenger litt kikerter i maten din. Kikerter er ekstra proteinrike bønner. Det gjør dem sunnere, og det er også derfor de lar seg slå og bli løse.
Du vil ikke få til dette med vanlige bønner, men soyabønner funker også sånn.

Du får kokte kikerter på hermetikkboks i butikken også. Lurt for den som ikke er sikker på om man liker det og den som ikke har tid til å koke bønner. Men da kan du ikke ta bare litt i ei suppe som ikke er mettende nok.

Grunnen til at det er så mange vegetarianere som har sukkerhunger, er at de ikke spiser nok protein. Med kikerter i pastasausen, suppa og gryteretten kan man bremse det der. Og så er det en veldig billig måte å bli mett på.
Hvis du googler på kikerter, finner du masse spennende oppskrifter. Hummus. Falaffel. Salater.

Arme Riddere

Arme Riddere. For et dumt navn, tenkte Maren, fem år. Det burde jo hete VARME riddere! Det synes visst vesla mi også.

Var arme riddere bare in da jeg var lita? Eller har folk for mange penger til å tenke på at en kan bruke brød etter at det har blitt småtørt også? Mange på min alder husker arme riddere med stjerner i øya (men aldri ville finne på å lage det sjøl), mens de som er bare noen få år yngre sier "Arme... hæ?".

Men i alle land som har tradisjon for toast, ser de arme ridderne ut til å leve videre i beste velgående. Kanskje den gjør det i noen av de tusen hjem også? Om noen har noen kreative varianter, skriv, skriv!

Jeg kom nemlig hjem med en del brød forrige søndag. Ok, jeg underdriver: Jeg ga bort to hele, skiva brød, frøys to, og hadde fortsatt en hvit søplepose full. Og nå er det torsdag. Den halvparten som er igjen i den posen begynner å bli Tørre Og Kjipe. Noe må gjøres. Og uansett hvor godt jeg liker min egen variant, veit jeg at det kommer til å bli kjedelig etter en stund.

I'll show you mine if you show me yours:

Egg
Mjølk
En dæsj kardemomme
En dæsj vanilje (helst helt ordentlig)
En dæsj salt

Også brødskiver, da. Og jordbærsyltetøy på toppen, når de er stekt. Mmmmm!

Men som sagt, jeg kommer til å bli lei. Jeg kommer til å trenge idéer. Sjøl av den typen som gjør at det kanskje teknisk sett ikke er arme riddere lenger...

Happy Tams grønne pastasaus

Mitt barnebarn Happy Tam liker ikke så mange grønnsaker for tiden, bortsett fra ketchup. Nå har hun hjulpet mormor å lage en saus som vi begge ble fornøyd med.

Rens og kok en kvart broccoli ( med stilk, stilk er fint for den blir det ikke grønne små prikker av), Likeså en halv purre, pass på å få med mye av det grønne. Koke det med 3 dl vann i en kjele i 6-7 minutter. Hell alt oppi en blender og kjør det så fort og lenge rundt at det ikke minner særlig mye om verken broccoli eller purre. Ha det tilbake i kjelen. Ha oppi 1-4 ss rapsolje (eller smør /olivenolje), litt basilikum eller et annet krydder man liker og 2 ts buljongpulver. Vi brukte Helios grønnsaksbuljong, for den inneholder også grønnsaker. Man kan varme opp kjøtt eller fisk eller soyating i sausen, og til slutt en skvett melk eller fløte. Vi brukte soyafløte. Da må den tilsettes helt på slutten for at sausen skal se pen ut.

Happy Tam ble presentert for produktet og foreslo at vi tilsatte rosiner. Mormor ble noe betenkt, men kom på at i indisk og indonesisk middagsmat og kanskje annen også forekommer det faktisk rosiner. Så dette ble gjort.

Både mormor og Happy Tam syntes dette var en veldig god pastasaus. Om det er noen små prikker i sausen, gjør sannsynligheten for at disse stammer fra rosinene det mye enklere å like sausen.